Hans K. Mjelva
Den norske grunnskulen er elendig til å jamne ut sosiale forskjellar, men det er teikn til betring.
IGÅR KOM ny statistikk frå Statistisk sentralbyrå som viser karakterane til elevane som gjekk ut av ungdomsskulen i vår. Dei viser at norsk skule framleis er elendig til å jamne ut forskjellar. Barn av folk med lang universitetsutdanning kjem ut av grunnskulen ein heil karakter over borna til foreldre med grunnskule eller mindre. Alle ungdommar og foreldra deira veit kva skilnad ein snittkarakter på 4,7 og ein på 3,6 gjer for kva vidaregåande skule du kjem inn på.
Ifølgje forsking, gjort av mellom andre skuleprofessor Thomas Nordahl, utgjer forskjellen mellom born av høgt og lågt utdanna som går ut av norsk grunnskule naermare to års skulegang.
Det skuldast ikkje at akademikarungane er så mykje smartare av natur, men at dei veks opp i eit miljø som gjev dei store fordelar på skulen. Ideelt sett skal skulen jamne ut noko av forskjellen, slik at alle kan få nytta evnene dei har. Det gjer han altså ikkje.
LIKEVEL, DET ER teikn til ei viss betring. For det første har snittkarakterane gått opp for alle, spesielt etter 2013. Viktigare i denne samanhengen: Karakterane har gått mest opp for born av foreldre med dei kortaste utdanningane.
I snitt auka karakterane i åra 2013–2018 med 0,2 for born av foreldre med grunnskuleutdanning, mot 0,1 der foreldra hadde over fire år med universitets- eller høgskuleutdanning.
Skilnadane er ikkje større enn at det kan skuldast andre årsaker enn skulane, men inntil vidare får vi ta det som eit lite lyspunkt.
Mindre oppløftande er utviklinga i forskjellar mellom gutar og jenter. Den same statistikken viser at gapet har auka sidan 2013. Snittkarakteren for gutane har gått opp med 0,14, medan den for jentene har auka med 0,2. Med så mykje merksemd dette gapet har fått i det offentlege ordskiftet, er dette nedslåande tal.
RESULTATET AV DENNE enkle gjennomgangen av SSBs ferske statistikk er med andre ord noko blanda for skulepartiet Høgre, som jo har styrt regjeringa og departementet for utdanning sidan 2013.
Sjølv om ansvaret til sjuande og sist ligg hjå regjering og Storting, blir resultata i skulane likevel i stor grad bestemt av kor godt dei einskilde kommunane styrer. Med nokolunde like ressursar oppnår ulike fylke, kommunar og skular svaert ulike resultat.
Sogn og Fjordane er eitt godt døme på eit fylke som lykkast i å jamne ut forskjellar. Oslo er eit anna. Og dei løftar ikkje berre dei svakaste. Gode skular løftar alle, noko som er heilt naudsynt for at den offentlege skulen skal ha legitimitet.
Vel så viktig som tiltak frå sentralt hald er det difor at skular og kommunar laerer av kvarandre.
«PISA-SJOKKET» i 2003 sette fart i norsk skuledebatt. Då var hovudsaka at norske elevar gjorde det dårleg i høve til elevar i andre land. Men det kom òg fram at Noreg var dårleg til å jamne ut forskjellar. Ikkje minst Finland stod fram som eit døme på det motsette.
Denne debatten har skapt eit medvit om kvaliteten i norsk skule som har vore sunn, og for å gjere noko med forskjellane. Det handlar ikkje berre om å gje folk eit betre liv, men òg å sikre landet god og fleksibel arbeidskraft for framtida.
Men framleis finst det altså eit enormt gap i resultata, alt etter om mor og far har utdanning eller ikkje. Det er mange grunnar til at ulikskap blir ført vidare på denne måten. Born av høgt utdanna tek med seg eit anna syn på utdanning, eit anna ordforråd og ein annan akademisk sjølvtillit heimanfrå.
Ein skal møte alle elevar, òg dei som laeraren oppfattar som uinteresserte eller «svake», med høge og tydelege forventningar. Det burde ikkje vere så vanskeleg.
DET ER NEPPE realistisk å jamne ut skilnadane heilt, men erfaringane frå Oslo viser at ein når langt med tettare oppfølging og klare forventningar.
Det siste er ein av professor Nordahls fanesaker: Ein skal møte alle elevar, òg dei som laeraren oppfattar som uinteresserte eller «svake», med høge og tydelege forventningar. Det burde ikkje vere så vanskeleg.