Mener vekkeren han fikk som 15-åring var viktig
Hjemme i nord hadde Ruben Yttergård Jenssen vaert best. Opplevelsen han fikk blant Norges fremste talenter skjerpet ham.
39 A-landskamper, spill i tre land. Ruben Yttegård Jenssens fotballiv har vaert innholdsrikt,
30 år gammel har han tatt det til Bergen og Brann.
Å vende hjemover var «absolutt ikke» en nedtur, sier Jenssen. Gullkampen tenner ham. Det er slikt han har jobbet for å oppleve fra han var liten. I moderklubben Fløya spilte han for smågutte-, gutte- og juniorlaget på én gang. Under de lyse, nordnorske somrene ble det sene løkkefotballkvelder fra tidlig alder.
– Jeg husker en gang vi var ute hele natten og spilte, da det var midnattssol i Tromsø. Jeg var vel ti–elleve år, men så lenge det var fotball gikk det greit å vaere sein! Det ble straffekonk, vi måtte til slutt hjem. Da begynte vi om igjen neste morgen for å kåre en vinner.
Hjemme i Tromsø stakk Jenssen seg tidlig ut som talentfull. Han var på sonelag og kretslag. Men det første møtet med jevngamle talenter på nasjonalt nivå ble tøft. I Porsgrunn, på den norske 1988-årgangens første elitesamling, merket Jenssen at det var en vei frem.
– Det ble en vekker. Jeg var ikke i naerheten, sier Jenssen.
– Var sjanseløs
– Kanskje hadde jeg vaert best i Troms, i alle fall blant de beste. Så kom jeg til Porsgrunn og var sjanseløs. Da var det bare å komme seg hjem for å trene mer, sier Jenssen.
Han trekker frem Ørjan Røyrane fra Norheimsund som det store talentet den gang, da guttene var 14–15 år gamle. Jenssen tok seg selv i nakken.
– De fleste andre var større, sterkere og raskere. For meg var det motgang, spesielt fysisk var jeg langt bak, forteller han.
– Du ble inspirert av det? – Jeg kom i alle fall tilbake neste år og ble tatt ut på gutter16-landslaget. Men gjennombruddet føler jeg ikke at jeg fikk før jeg ble kaptein på U21landslaget, sier Jenssen.
Fotballfar
Pappa Truls har selv levd et liv i fotballen, også noen måneder som assistenttrener i Brann. Han har betydd mye for sønnen, men har aldri trent Ruben, som nå er i Brann.
– Men jeg har jo vaert med pappa fra jeg var liten, og fått fotballen inn i blodet. Jeg har fått vaere med på opp- og nedturer i Tromsø, som cupfinalen i 1996. Jeg var med i Sogndal da han var der og laget tapte syv kamper på rad, men likevel berget plassen, sier Ruben Yttergård Jenssen.
– Vi har alltid drevet mye med idrett i familien. Det har nok påvirket ham litt, sier Truls Jenssen.
Som 14-åring fikk Jenssen prøve seg litt med Fløyas A-lag om vinteren. De spilte i 3. divisjon, og da en uenighet i klubben førte til mannefall i spillerstallen, var han en av dem fra neste generasjon som tok over.
– Fotball ble tidlig alvor, samtidig som pappa hele tiden har fokusert på at jeg skulle ha det artig. Det var aldri «nå må du ut og trene», sier Jenssen junior.
Faren forteller om en grunnleggende forståelse i familien for at fotball skulle vaere gøy. Og han er klar på hva som har gjort sønnen god.
– Lidenskap og en veldig «stayerevne». Han har tatt steg gradvis, og alltid hospitert med eldre lag, sier Truls Jenssen.
Debuterte og måtte han vente
Ruben Yttergård Jenssen sier han forsto det var mulig å lykkes i fotballen i 2006. Da fikk han den første proffkontrakten i Tromsø, gitt av davaerende trener Ivar Morten Normark.
– Da skjønte jeg at muligheten var der, men det var ikke lett. Jeg debuterte 9. april 2006. Det var borte mot Molde, vi tapte og jeg var elendig. Fra den kampen til neste kamp jeg startet, gikk det to og et halvt år. Så det var ikke gitt at jeg kom til å «klare det».
Tolv år seinere er det ikke tvil. Han har spilt fotball i nederlandske Groningen og tyske Kaiserslautern. Åtte ulike trenere har laert ham ulike ting. Det har vaert litt av en ferd siden han spilte løkkefotball i Tromsø, ofte med litt bedre og en del eldre spillere – som den mangeårige Tromsøspilleren Jonas Johansen.
Ski og basket
Men det var ikke bare fotball. Ofte var det skitrening onsdager, og så forsøkte moren «å lure ham med» på basket, ifølge pappa. Det ble med ett år basketball. – Jeg syntes det var veldig artig! Men jeg hadde vel noen naturlige begrensninger, sier 173 centimeter høye Ruben Yttergård Jenssen.