Guddal skriver godt om det vanskelige
Når reparasjon er umulig.
er gjenetablert i det gamle avhengighetsforholdet. Med på flyttelasset følger skammen over å ikke kunne klare seg selv, men å vaere en byrde som voksen. Omstilling virker umulig.
DET MEST INTERESSANTE i romanen er Annes observasjoner og refleksjoner omkring tilvaerelsen. Som når hun kommer til å tenke på at ting og rutiner hjemme hos foreldrene er like som de var i barndommen:
«Det kjennes både trygt og litt foruroligende. Nostalgi baerer med seg noe skammelig, og farlig i ideologisk forstand. Den som vegrer seg mot det framtidsrettede livet – om enn bare på det personlige og emosjonelle plan – motarbeider en naturlig utvikling ved å gi seg hen til lengselen etter ei tid som uansett ikke kan gjentas, og heller ikke gjenskapes. Nostalgien er dermed naert forbundet med melankoli, erindringens vemod.»
REFLEKSJONENE SPENNER over flerfoldige tema, som kropp og sykdom, kjaerlighet, politikk, språk og litteratur. På sitt beste gjør Guddal det som ofte kjennetegner stor litteratur, nemlig at den lar oss se ting på nye måter, fra andre vinkler, og underliggjør og problematiserer det kjente. Dette gjøres ofte gjennom avsluttende brudd i teksten, et virkemiddel som ofte forbindes med Georg Johannesen, men også gjennom vending av etablerte forestillinger og metaforer:
«Mennesket har […] til alle tider misunt fuglene av den enkle grunn at de kan fly, men velger da å glemme at disse urtidas skapninger med sin vakre fjaerdrakt og sine fascinerende svev ikke selv – som individer – bestemmer reiseruten over himmelen, ei heller mønsteret de flyr i.»
SELV OM OGSÅ «Nøkkerosene» er noe ujevn – saerlig partiene som naermer seg det politiske blir for enkle – veier de beste tekstene klart opp for de mindre gode, som leseren raskt blar seg videre fra. Romanen glir dermed fint inn i et ungt forfatterskap som utmerker seg som ualminnelig originalt og interessant.