Smakfullt og forførende
Utstillingen blir bedre og vanskeligere for hver dag som går.
FØRST OG FREMST
JEG OPPLEVER REIERSTAD HAR ALTSÅ utforsket denne religionen hvor mennesker og natur ikke står så langt fra hverandre, og lånt/brukt/ laert av deres tradisjoner, metoder eller ritualer for sin egen kunstproduksjon. I hodet mitt blir dette litt problematisk. Selv om jeg ser at arbeidene absolutt har vaert gjennom en velutviklet subjektiv kvern, klarer jeg ikke å la vaere å stille meg selv spørsmålet – er dette Reierstads historie å fortelle?
Kunst om candomblés verdenssyn burde kanskje heller komme fra deres egne kunstnere? Og hvis det er slik at vi vil fylle våre gallerier med den fortellingen, har vi en stor jobb foran oss for å gi rom til at de stemmene blir hørt.
ELLER KANSKJE IKKE. Tar jeg på meg «krenkehatten» for fort? For outsiderposisjonen Reierstad setter seg selv i, er utrolig spennende. At han skaper refleksjoner om hva som er «mitt» og «ditt» er kanskje akkurat det vi trenger i vår sampling-orienterte kultur.
Denne utstillingen, dette prosjektet, kommer til å ligge i bakhodet og generere tanker i lang tid fremover – den blir bedre og vanskeligere for hver dag som går. For å vaere helt aerlig, skulle jeg gitt den både fire, fem og seks hjerter.