– Du kan jo ta én øl?
Hver gang jeg avstår fra alkohol, blir jeg møtt med de samme spørsmålene.
anledninger man blir invitert på i 20årene som er helt alkoholfrie. Den eneste fullstendig alkoholfrie begivenheten jeg kan komme på å ha deltatt i det siste halvåret, var en babyshower. Utover det er promille en naturlig del av enhver setting. Ut og spise? Ta deg en øl til maten. Spillkveld? Det blir jo mye hyggeligere med litt vin. Enten du skal i bursdag, på konsert, i bryllup, eller feire 17. mai, står alkohol alltid sentralt.
JEG HAR ALDRI vaert spesielt glad i følelsen av å vaere full. Jeg liker å føle meg klar i hodet, at jeg har kontroll. Jeg liker å våkne tidlig på søndager, dra på trening og ikke føle meg helt ødelagt fra kvelden før. Jeg liker å bruke tiden min på andre ting enn å vaere beruset og bakfull.
Jeg er også sosial og utadvendt. Jeg vet selv at jeg kan ha det like moro edru som full, uten alle bivirkningene som alkohol medfører. Jeg kan også godt ta et glass vin for å kose meg en gang iblant, men det er ikke alltid jeg har lyst til det. Det burde vel vaere helt greit, det?
At jeg ikke liker å vaere full, og dermed i mange sammenhenger ønsker å vaere edru, er mitt valg. Det går ikke utover noen andre enn meg selv. Likevel er det overraskende mange som føler at de har noe de skulle ha sagt om det.
«HVORFOR DRIKKER du ikke?» er gjerne et spørsmål som dukker opp i sammenhenger hvor jeg har valgt å vaere edru. Svarer jeg bare at «jeg har ikke lyst», er ikke det godkjent. Derfor lyver jeg. Sier at jeg skal på jobb tidlig. At jeg går på medisiner. Noen ganger har jeg tatt bilen til festen bare så jeg kan si at jeg kjører.
Noen ganger har jeg gjerne tatt med meg alkoholfri drikke kamuflert som sprit og brus, fordi jeg ikke orker å svare på spørsmål. For det å svare på spørsmålene betyr ikke automatisk at det å vaere edru er godtatt. Da blir du gjerne møtt med: «Begynner du så tidlig på jobb da? Du kan jo ta én øl?» eller: «Kom igjen, ikke vaer så kjedelig, da!»
VI ER KOMMET godt forbi tenårene, mange er i faste jobber, og likevel opplever noen å bli sosialt stigmatisert på grunn av at de ikke ønsker å drikke. Skal det virkelig vaere sånn at det ikke er sosialt akseptert å si nei til en drink?
Det kan vaere mange grunner til at man ikke ønsker å drikke. Kanskje har man hatt en skikkelig dårlig opplevelse med alkohol. Kanskje er man preget av opplevelser med alkoholiserte familiemedlemmer i oppveksten. Kanskje man bare ikke følte for det akkurat den dagen.
JEG BLANDER MEG ikke opp i hvorfor du drikker. Hvorfor har det så mye å si for deg om jeg ikke gjør det?