Frode Bjerkestrand

Skogselskapet fyller 150 år. Bergen trenger selskapet mer enn du aner.

SITTER DU HELT STILLE en stund på Fløyvarden en nydelig solnedgangskveld i september, melder det seg noen eksistensielle spørsmål: Hva gjør fjellet og all denne skogen med identitet, tilhørighet og folk flest? Hvilken drivkraft er det som får folk til å slåss for den med nebb og klør?

Og: Hvem i helvete er det som legger to engangsgriller og en bosspose igjen etter seg på dette stedet, denne dagen?

DETTE ER MOTSETNINGER som stadig plager Byfjellene. Behovet for vern og pleie, mot dem som tyner naturen for alt den er verd, eller rett og slett bare gir blaffen. Det blir nok noen konflikter de neste tiårene og.

Derfor er det viktig at Bergens Skogog Traeplantningsselskaps 150-årsjubileum i disse dager blir synlig, og ikke bedøves av tomme honnørord og lunken sjampis.

Organisasjonen med det konservative navnet har gjort en svaert viktig jobb med å beskytte og pleie Byfjellene, fra ytterst mot nord i Eidsvåg, til sør mot Saedalen og Fana. I dag kalles det bare «Skogselskapet».

DET LIGGER ALTSÅ 150 års kjaerlighet og respekt over turstiene mange tusen bergensere og tilreisende bruker fritt og uhemmet hvert eneste år, til avslapning, trening, utblåsing, innoverskuing og moro.

Ikke rart noen (jeg) går i svart, når folk går ned fra fjellet igjen uten å ta med seg to engangsgriller og en bosspose.

SKOGSELSKAPET er en litt usynlig flokk. Til tross for at det i dag har fem ansatte og 2000 medlemmer, og en svaert effektiv dugnadsgjeng. Det er gjengen som vedlikeholder grusvei og gangstier, og passer på at slitasjen ikke blir for stor og forfallet tar over.

Historieprofessor Frode Ulvund har skrevet jubileumsboken «Skape, verne og forvalte», sammen med forlagsmann Jo Gjerstad, som lanseres fredag. Jubileumslitteratur er ingen kioskveltende sjanger, men denne boken fortjener litt oppmerksomhet.

SPESIELT byens politikere bør få den i tvangsjulegave, slik at de forstår hva Byfjellene betyr, og hvor tragisk det vil vaere dersom de lar naeringsinteresser eller voksende masseturisme sette dem under press.

Historisk sett har politikerne ikke gjort en imponerende jobb, slik forfatteren formidler så skarpt.

I 1958

ville Hansa Bryggerier bygge kjøre- vei gjennom Våkendalen, over Rundemanen og ned til Fløyen. I 1961 foreslo eierne av Fløirestauranten å sprenge en tunnel fra Starefossen til Fløyen, og bygge parkeringsplass til 400 biler og en idrettshall for 30.000 tilskuere i området.

I selve naturvernåret 1970 ønsket Bro- og tunnelselskapet å bygge Ulrikstunnel med trasé gjennom Isdalen, langs Svartediket. Hordaland fylkesting mente faktisk det var en god idé. Det har aldri manglet elleville ideer for Byfjellene.

Dessuten var det innstendig mas fra blant andre Skogselskapet som førte til at Bergen omsider fikk en forvaltningsplan for Byfjellene i 1999, etter at bypolitikerne hadde sovet på saken i ti år. Omsider fikk folkets fjellområder et bedre vern mot utbygging og inngrep.

FORFATTER FRODE ULVUND viser til at Skogselskapet ved nesten hver eneste store konfliktsituasjon har måttet slepe politikerne til en fornuftig beslutning. Det er bemerkelsesverdig hvor få politikere som har stått konsekvent på Byfjellenes og naturvernets side.

I stortingsmeldingen om friluftsliv fra 2016 står det at tilskuddsordningene skal prioriteres til «friluftsliv i og ved byer og tettsteder».

Kommunene ble spesifikt oppfordret til å oppfylle målene i meldingen. Forhåpentlig har byrådet i Bergen tatt hintet. Her er det statlige penger til Byfjellene å hente.

BOKEN «Skape, verne og forvalte» er et dugelig dokumentasjonsarbeid. Fra historien om de dannede handelsmennene i den såkalte «Firskillingsklubben» som etablerte «Bergens Skovplantnings-Selskab» den 6. august 1868, til anekdotene og personlighetene som har preget selskapet siden den gang.

Mest iøynefallende er den nydelige samlingen gamle foto, fra den gangen Byfjellene var totalt avskoget av brann, vedhogst og skipstømmeruttak, og hele Bergen lå der blant syv blankskurte fjell.

SKOGSELSKAPETS prosjekt handlet fra begynnelsen om å gjøre Bergen grønn, idyllisk og attraktiv igjen, der det var mulig å gjemme seg for alt drittvaeret blant stubber og kjempetraer.

Selskapet har gjort jobben sin, og har med tiden blitt en viktig miljøorganisasjon. Standhaftigheten og langsiktigheten har gitt det pondus og politisk tyngde, som selskapet bør tviholde på.

Noen må fremsnakke lokalnaturen, de naturlige lekeplassene, skogen, bakkene og toppene. For det er fremdeles altfor lett å ta Byfjellene for gitt.

For ca. 100 år siden kalte bergenserne Byfjellene for «Bergens naturpark», som implisitt betydde at dette var stedet for folk flest, som trengte spesielt vern og oppmerksomhet.

Det er et godt begrep. Vi kan godt begynne å bruke det igjen.