Sveiseren kjemper for gjenvalg
Statsminister Stefan Löfven fra Socialdemokraterna bruker valgkampen sin på å gå til knallharde angrep på Sverigedemokraterna.
Det er ikke for ingenting at de nordiske landene stadig går under betegnelsen «sosialdemokratiske» velferdsstater.
De fire nordeuropeiske velferdssamfunnene ble i forrige århundre støpt, formet og raffinert av sosialdemokratiske ikoner som svenske Tage Erlander og Olof Palme, norske Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland samt danske H.C. Hansen, Viggo Kampmann og Jens Otto Krag.
Velgeroppslutningen varierte naturligvis, men i lange perioder hadde partiene en størrelse som gjorde at valgresultater på gal side av 40 prosent kunne fremstilles som en fiasko.
Den tid er for lengst forbi. I meningsmålinger i Svenska Dagbladet og Dagens Nyheter kunne lederen for de svenske sosialdemokratene, statsminister Stefan Löfven, tirsdag notere en oppslutning på henholdsvis 25,6 og 26,5 prosent av stemmene. Hans rødgrønne blokk i Riksdagen er milevis unna å kunne oppnå flertall.
I fjor rotet partifellen Jonas Gahr Støre bort en klar ledelse ved stortingsvalget. Sosialdemokratene i Finland har ikke vaert i naerheten av statsministerposten siden 2003. Tross sosialdemokratisk fremgang tapte danske Helle Thorning-Schmidt i 2015 makten til Venstres Lars Løkke Rasmussen i Danmark.
Ti måneder på barnehjem
Siden da har Stefan Löfven i nordisk sammenheng vaert alene om å forvalte regjeringsmakt. Hans personlige livshistorie inneholder mye dramatikk.
Stefan Löfven levde sine første ti måneder på et barnehjem og vokste deretter opp hos en vanlig fosterfamilie nord for Sundsvall. Noen akademisk utdanning har han aldri tatt, men i de første årene av hans karriere i naeringslivet brukte han sitt svennebrev som sveiser til å jobbe på forsvarsindustrifabrikken Hägglunds og Söner i Örnsköldsvik, 500 kilometer nord for Stockholm.
Parallelt innledet han en imponerende karriere i fagforeningssystemet som i 2005 førte ham hele veien til lederstillingen for svenske metallarbeiderne. Den beholdt han inntil han i 2012 overtok ledervervet hos Socialdemokraterna, som hadde havnet i en akutt lederkrise etter forgjengeren Håkan Juholts avgang.
Sett i lys av nyere nordisk historie, ser Löfvens oppgave med å sikre sitt eget gjenvalg nokså umulig ut. Siden 2000 har kun to sosialdemokrater, norske Jens Stoltenberg og svenske Göran Persson, gått seirende ut av et møte med velgerne mens de satt i regjering. Sentrum-høyre-politikere som Erna Solberg, Fredrik Reinfeldt, Anders Fogh Rasmussen og Lars Løkke Rasmussen har ved valg etter valg overtatt odelsretten til maktutøvelse, som tidligere var sosialdemokratisk.
Marginal fremgang
Stefan Löfven kan i valgkampens siste uke trøste seg med at vårens tilbakegang har stoppet. Partiet har hatt marginal fremgang, men ligger an til å levere sitt dårligste valgresultat på flere tiår.
Fortsatt regjeringsmakt kan han på ingen måte vaere sikker på. Den rødgrønne blokken ligger riktignok an til å bli større enn de borgerlige alliansepartiene, men siden jokeren i svensk politikk, Sverigedemokraterna, samtidig ser ut til å få naermere 20 prosent av stemmene, ser spillet om regjeringsmakten ut til å fortone seg like kaotisk som valgperioden Löfven er i ferd med å legge bak seg.
I desember 2014 hadde det svenske folk knapt vent seg til den nye mannen på statsministerkontoret Rosenbad, før Löfven så seg nødt til å skrive ut et svensk nyvalg. Regjeringskoalisjonen hans med Miljöpartiet klarte ikke å samle tilstrekkelig flertall for finanslovforslaget sitt, fordi de innvandringskritiske Sverigedemokraterna viste muskler ved å varsle at de ville stemme for de borgerlige partienes forslag.
I 12. time ble et nyvalg avverget, fordi Löfven inngikk en avtale med den borgerlige blokken som gjør det lettere for mindretallsregjeringer å få gjennomslag for finanslovene sine. Avtalen, som gikk utenom Sverigedemokraterna og lot den største blokken stemme finansloven igjennom, har seinere blitt skrotet.
Flyktningpolitikken
Som ny statsminister videreførte Stefan Löfven uten de minste protester den sjenerøse flyktningpolitikken som hans konservative forgjenger, Fredrik Reinfeldt, hadde ført sammen med Miljöpartiet i perioden
2010–14.
Da titusenvis av flyktninger reiste gjennom Europa med kurs mot Sverige i sommermånedene
2015, vakte den svenske statsministeren til å begynne med internasjonal oppsikt med uttalelser om at «mitt Europa bygger ingen murer».
Da det bare i september 2015 ankom 24.000 flyktninger, fikk imidlertid pipen en annen lyd. Med 163.000 flyktninger på ett år ble et overbelastet svensk asylsystem nødt til å gjøre inngrep i form av en rekke midlertidige innstramminger, med uviss skjebne.
Prinsipielt har Löfven ingen problemer med tidligere mer lempelige regler for oppholdstillatelse og familiegjenforening, men han fastslår samtidig at så lenge EU-landene ikke har kommet i mål med en forhandlet løsning for fordeling av flyktninger, må de strenge reglene fortsette.
Terrorangrep endret image
Det er imidlertid verken regjeringskrisen i 2014 eller flyktningkrisen i 2015 som Stefan Löfven fremhever som statsministertidens største utfordring. Det er derimot terrorangrepet ved varehuset Åhléns i Stockholm i april i fjor, da en lastebil pløyde gjennom en folkemengde i Drottninggatan. Den forårsaket fire dødsfall og 15 sårede.
En fryktelig begivenhet for Löfven og det svenske folk, men samtidig en hendelse som viste nye sider av en statsminister som plutselig ble omtalt i langt mer respektfulle toner som «krisehåndterer» og «landsfader».
Knallsterk økonomi
Löfven går i første rekke til valg på at svensk økonomi er knallsterk og at det behøves massive investeringer i velferdssamfunnet. Socialdemokraterna vil bl.a. investere et tosifret antall milliarder i velferd. Han fremhever gjerne at 250.00 flere personer er i arbeid sammenliknet med 2014, og at arbeidsløsheten blant unge er den laveste på 16 år.
Valgparolen «Sammen for trygghet» og løfter om 10.000 ekstra politifolk, flere penger til 1,2 millioner pensjonister og en ukes ekstra ferie til foreldre til skolebarn, har vaert blant valgkampens slagnumre i det han har kalt en folkeavstemning om velferd.
Det kunne antakeligvis hans danske kollega, Mette Fredriksen, også finne på. Hennes flørt med Dansk Folkeparti i innvandringspolitikken så vel som en rekke andre spørsmål, skiller seg samtidig grunnleggende fra Stefan Löfvens tilnaerming til DFs søsterparti, Sverigedemokraterna.