Nordangers barnevernshatere

Når barn og foreldre utsettes for uforstand og maktmisbruk, er de i sin fulle rett til å fortelle om det.

er klassisk hersketeknikk som fremstiller maktmisbrukere seg som offer for dem de misbruker makten sin mot.

KRAVET TIL DE som har fått delegert, og bruker demokratisk makt, er at de tar ansvar for sine beslutninger, og møter kritikk med spørsmål, saklighet, åpenhet og aerlighet, ikke med beskyldninger, unnvikelser og bortforklaringer. Nordanger burde spørre: Hva er det som får barn og barnefamilier barnevernet sier at de vil hjelpe, til å bli desperate, fortvilet og rasende? Kan det tenkes at barnevernet ikke løser sitt samfunnsoppdrag slik Nordanger tror? Nordangers glansbilde, og svertingen av barnevernets kritikere, blir ikke bare imøtegått av BBC. Reportasjer i bergensavisene, Stavanger Aftenblad, NRK, TV 2, VG og mange andre medier, har i mange tiår fortalt om tragedier, omsorgssvikt og overgrep mot barn i barnevernet.

Da Ann-Kristin Olsen leverte barnevoldsutredningen, som Nordanger var med på, til regjeringen, sa hun: – Disse barna har blitt sviktet av det offentlige.

«DISSE BARNA» VAR barn utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt. I første rekke blant de offentlige instansene som har sviktet, og fortsatt svikter disse barna, står det barnevernet Nordanger forsvarer. Når det er høyt sykefravaer og mange som slutter, skyldes det kanskje kritikken mot barnevernet. Men mange ansatte i barnevernet er ikke fornøyd med jobben de selv gjør, og de vet at kritikken mot dem i hovedsak ofte er riktig. Kanskje er det grunnen til de blir syke og slutter?

Når barn og foreldre utsettes for uforstand og maktmisbruk, er de i sin fulle rett til å fortelle om det. Ytringsfrihet er en rett Grunnloven gir alle, også barn. Den sikrer borgerne rett til å ytre seg, saerlig om offentlig maktbruk. Ingen har rett til å stanse, begrense, bortforklare eller bagatellisere barns og foreldres beskrivelse av urett og offentlige overgrep ved å stemple deres ytringer som «hatefulle».

STATENS BARNEHUS skrev i høringssvar til regjeringen Solberg: «Barnehusene erfarer ofte at barnevernet har sittet på opplysninger om vold som ikke er meddelt politiet . ... Disse eksemplene kan representere brudd på straffelovens § 196 om brudd på avvergingsplikten i forhold til vold i naere relasjoner.

Ordet «ofte» i Barnehusenes brev maner til ydmykhet.

Professoren skrev i innlegget at «det skjer» at barnevernet tar barn ut av hjemmet «på feil grunnlag». Herregud. Det kan virke som professoren mener det var riktig å fjerne barna fra foreldrene, men at «grunnlaget» dessverre var feil. Trolig er ni av ti av barnevernets omsorgsoverdragelser ikke bare gjort «på feil grunnlag», men uten gyldig grunn og er grove brudd på barns rettigheter og rettssikkerhet. Noen av disse barna blir tvunget under barnevernets omsorg i måneder og år, før de får komme hjem. Noen slipper fri fra barnevernet først når de er 18 år. Mange som har vaert under barnevernets elendige omsorg går det dårlig med, også når de blir voksne.

TROLIG ER OMSORGEN til selv ganske dårlige foreldre, mye bedre enn den omsorgen barn får fra barnevernet. Glassjenten Ida fikk det bedre, og ble bedre, da hun sonet i Bergen fengsel, enn da hun var under barnevernets omsorg. En forbedring må starte med å innse at nesten alt barnevernet gjør trolig er galt. Da må trollsplinten ut av øynene på flere enn Nordanger, slik at de ser det barnevernets kritikere har sett lenge: Barnevernet trenger en Lundkommisjon og en fundamental reform.

Det er en avgrunn mellom barnevernets fasade og det de gjør skjult bak fasaden. Stortingets og bystyrets reaksjon på kritikken, er mer penger og flere årsverk. Men når kultur og kompetanse er feil, er mer penger og flere årsverk ikke løsningen. Tvert om forsterker og befester trolig penger og årsverk en ukultur og en uakseptabel praksis.

BARNEVERNET TRENGER grunnleggende kulturendringer, gode ledere, nye holdninger og ny kunnskap. Da må gammel kultur, ubrukelige ledere, maktarroganse, korrupsjon og foreldet kunnskap skrotes, for å gi rom for et barnevern som faktisk forstår og faktisk står opp for barn og barns rettigheter, og ikke bare sier at de gjør det.