Arven etter Aarebrot
melde norske akademikarar frå denne sjølvpåførte teiesjuka? Ikkje heilt. For ifølgje undersøkinga står fem prosent av forskarane for over halvparten av intervjua. Og ein del forskarar er i praksis aldri sitert i media. Dei står i formidlingsskuggen. Med andre ord finst det ein gjeng formidlingsentusiastar der ute som dreg opp snittet kraftig: Aarebrotane tek ein for laget.
Likevel står ikkje det heilt gale til med formidlinga – men det kan bli betre. Så kva kan Noreg gjere for at dei beste blant oss skal ause av kunnskapen sin?
I dag er dei fleste vitskaplege stillingar bygd opp med brøkar for undervisning, forsking og administrasjon, men det er ikkje sett av tid til formidling. Og den biten av arbeidet som handlar om å dele kunnskap er heller ikkje retta inn mot folk flest.
DET SÅKALLA teljekantsystemet i akademia premierer formidling i vitskaplege tidsskrift, helst på engelsk. Ei bok meint for deg og meg om reformasjonen, om andre verdskrigen eller om Noreg etter 1814 gjev null poeng i dette systemet – men er kanskje vel så viktig for samfunnet.
Det same gjeld ein aviskronikk eller å stille opp for sogelaget i ei bygd. Her må ein stole på at forskarane ser det som ein del av akademias samfunnsoppdrag, sjølv når det konkurrerer med andre viktige oppgåver. Heldigvis gjer dei ofte det.
Det finst insentiv i dag òg, som formidlingsprisar og arrangementet Forsker Grand Prix. Problemet er at desse tiltaka gjerne premierer dei aller fremste, sjølve aarebrotane. Desse er allereie knallgode.
Og dersom du aldri er i media, er det lite å laere av desse aller mest spektakulaere formidlarane. Du må laere deg å plukke opp telefonen nokre gongar i året. Det vi må gjere, er å få dei tause forskarane til å opne kjeften.
DEI TAUSE FORSKARANE sit sannsynlegvis langs same korridor som forskarar med stor formidlingslyst. Det kan tyde på at det ikkje er strukturelle endringar som endra arbeidstidsfordeling eller nytt teljekantsystem som er aller viktigast. Om éin islamforskar gjerne stiller til debatt og ho på nabokontoret aldri gjer det, er det ikkje meir tid eller fleire pengar for alle som trengst.
Dei må forstå at dei trengst i ordskiftet, og dei bør få hjelp frå sjefane sine til å bli trygge på å stille opp.
I postfakta-samfunnet har vi ikkje råd til at nokre få forskarar ber børa for resten. Alle stemmer trengst. Og dei tause forskarane treng ikkje sikte mot Aarebrot-høgder for å vere gode nok.
Det vi må gjere, er å få dei tause forskarane til å opne kjeften.