For tre år siden veide Janne (30) 110 kilo. Nå vil hun hjelpe dem med psykiske plager å finne glede i trening.
«Engel» av Rammstein spyr ut av høyttalerne i spinningssalen. Listen for de neste 90 minuttene er satt.
– Velkommen til rockespinning! Jeg heter Janne, og dersom det blir for mye skravling får dere si fra!
Janne Moen (30) skrur musikken ytterlig opp. Den neste timen skal det svettes, noe kundene på timenes hennes er smertelig klar over.
Det er vanskelig å se for seg at for bare tre år siden veide spinningsinstruktøren 110 kilo.
Prøvde alle dietter
Da Moen ikke lenger klarte å gå den 200 meter lange bakken opp til Studentsenteret uten pause, skjønte hun at noe måtte skje.
–Jeg veide over 100 kilo og hadde prøvd alt av dietter. Flere ganger hadde jeg rast ned i vekt, kun for å legge på meg igjen.
Hun forsto at dersom hun skulle lykkes, kunne hun ikke endre alt over natten. Tålmodighet og moderasjon, litt etter litt, ble nøkkelen.
Startet med kosthold
Sjokolade ble byttet til blåbaer og brød med knekkebrød. Små livsstilsendringer som ikke ble for overveldende, men helt nødvendig.
– Det var ingen dritstreng diett. Jeg spiste meg alltid mett, men hadde alltid sunn snacks lett tilgjengelig for å unngå sprekk. Lørdager tok jeg meg fri, og kunne spise akkurat det jeg hadde lyst på, forteller hun.
Livredd for treningssenter
Etter tre måneder hadde hun gått ned 15 kilo. Den nye vekten gjorde det lettere å bevege seg, og en klokke med aktivitetsmåler ga ekstra motivasjon.
–Med skrittmåleren på klokken kunne jeg tallfeste målene mine! Hadde jeg gått 15.000 steg, ville jeg opp til 20.000. Slik utfordret jeg meg selv til å vaere mer i bevegelse, sier hun.
Å ta steget inn på treningssenteret var langt verre.
– Jeg var livredd for gruppetimer. Jeg veide 90 kilo og orket ikke tanken på at folk skulle stirre på meg fordi jeg var tykk og i dårlig form. Etter en gruppetime med Tabata hadde jeg mest lyst å grine, og satt igjen med absolutt null mestringsfølelse.
Spinning ble løsningen. Bakerst i salen, i det dempede lyset og med den høye musikken var det ingen som kunne se at hun jukset litt med giret når hun ble sliten.
Fange i egen kropp
Hun begynte med en spinning- time i uken. Etter syv-åtte ganger ble det merkbart lettere, hun sov bedre og hadde mer energi til skolearbeidet.
– I starten var det på ingen måte gøy. Men etter å ha vaert fange i egen kropp i en årrekke, nektet jeg å la meg styre av skammen.
Antall treninger økte i takt med mestringsfølelsen. Nye mål ble satt, psykologistudenten ville bli instruktør. Høsten 2017 ble målet realisert.
– Med tanke på hvor jeg var for tre år siden, er det rart å tenke på at jeg i dag lever og puster for spinning, sier Moen og ler.
Råd for å endre livsstil
Moen har selv fem råd til hvordan man kan endrer livsstil.
Legg om kostholdet gangen.
Unn deg en juksedag i uken med god samvittighet. Du har vaert flink 6/7 dager!
Klokke med aktivitetsmåler. Å tallfeste målene dine er motiverende.
Utfordre deg selv til gruppetimer. Spinning er en god start – ingen kan se om du blir sliten før de andre.
Ikke la form, vekt eller egen psyke begrense deg. Laer deg å gi litt mer faen.
I høst startet psykologistudenten opp «Trening tross alt», et prosjekt med fokus på studenters psykiske helse og trening.
– Jeg vet av erfaring at det er lett å la seg begrense. Mange sliter med å komme i gang med aktivitet fordi de sliter med sosial angst, lav selvtillit, redsel for å mislykkes, vekt eller form, sier Moen.
Trosset frykten
Å gi mer faen
litt
Makspuls og panikkangst
iIdeen om prosjektet kom da en kunde tok kontakt etter en spinningstime i februar. 26 år gamle Helene Roll hadde trent i en lengre periode, men slet med følelsene hun fikk idet kroppen naermet seg makspuls.
Uten å helt vite hvorfor, ble hun redd for at kroppen ikke skulle tåle påkjenningen.
– Symptomene – hjertebank og svimmelhet – var veldig lik panikkangst. Jeg var liksom redd for at pulsen ikke ville gå ned igjen. Det begrenset meg i å pushe meg, forteller hun. De to møttes igjen. Etter å ha pratet om hvilke fysiske reaksjoner kroppen skal igjennom under hard trening, satte Roll seg på sykkelen med Moen som motivator.
– Jeg trengte hjelp til å presse meg dit jeg ikke turte. Janne viste meg at jeg tålte langt mer enn jeg trodde og ikke behøvde å vaere redd! Etter treningen utfordret hun meg til å vaere med på 90-minutters spinningtime. Da jeg hadde gjennomført var jeg sykt lettet og stolt.
Et halvt år seinere, og etter flere treninger, assosierer ikke Roll lenger makspuls med angstanfall.
–Jeg tror mange kan hjelpes til å finne glede i trening. Det finnes mange der ut, som av ulike årsaker, lar seg begrense i treningssammenheng. Moen peker på at det i dag ikke er noe naturlig bindeledd mellom psykologer og personlige trenerne (PT).
– Mens en psykolog driver med terapeutisk behandling, er en PT opptatt av fysiske prestasjoner. «Trenings tross alt» skal hjelpe studenter over den vanskelige dørstokkmilen, gi mestringsfølelse og treningsglede, sier Moen, og understreker at det ikke er behandling.
– Det handler om å laere bort og gi litt mer faen.
Janne Moen