Dødsmesse for sannheten
I St. Jakob kirke ble sannheten begravet i helgen. Seremonien besto av både dans, brassband og taler. Det hele var en verdig avslutning.
Requiem for truth NO Fringe Festival Bergen, St. Jakob kirke
I HELGEN HAR FRINGE teaterfestival, med hjerte på Cornerteateret og forgreininger til andre arenaer, vist frem oppunder 40 forestillinger fra torsdag til søndag. Festivalen blir omtalt som en lavterskelfestival og blander gammelt og nytt, lokalt og utenlandsk. En forestilling flere hadde forventninger til, var Stomptown Brass & Collapsing Horse Theatre sin forestilling Requiem for truth. Den ble spilt i St. Jakobs kirke og det er innledningsvis allerede en spesiell opplevelse å gå inn i kirken på kveldstid mens den er badet i blått lys (tenk Skam 3 eller Romeo og Juliet).
MUSIKKEN ER knirkende og raslende mens folk finner sine plasser i skipet. Mektige lysekroner henger i taket og stemningen er ganske høytidelig. Men det er før bandet kommer på plass, gående ned midtgangen med en kiste – der sannheten ligger død. Helt sentralt i denne forestillingen står nemlig et ti personers brassband med imponerende blåserekker og et smittende musikalsk uttrykk.
FOR SELV OM DE har samlet oss i en begravelse for selveste sannheten, er det tydelig at vi ikke har kommet dit for å grine. Her skal det danses. Selv kaller de det en blanding av haitisk voodoo-inspirert New Orleans jazz-begravelse, kombinert med tradisjonell dyster og salig romersk-katolsk seremoni. Og det er i grunnen en passende beskrivelse.
En pent oppkledd kvinne spiller en slags seremonileder. Hun danser og presenterer oss for bandet. Hun leser opp en bønn over sannhetens død og får effektivt publikum med som kor. Hun snakker om alle artiklene vi deler på nett, selv om vi ofte bare har lest tittelen, og hvor mye vi dikter og juger – det er ikke deg, det er meg.
Teksten er humoristisk, men tidvis kanskje litt for overtydelig. Hun blander hverdagens juging med Friedrich Nietzsche og Ludwig Wittgensteins filosofi.
Truth is dead – and we have killed it!, roper hun. Presten har en sjelden utstråling og karisma og hennes dansing er et syn. Det store bandet i svarte dresser danser også og synger med.
HUN ER MESSENDE og medrivende og bandet er ultrafengende. En spesiell gjest er også invitert med for å holde en hyllingstale. Fredagen var det Marit Eikemo og denne lørdagen var det av skuespiller Arild Brakstad. Han har en monolog om hvor lite selvstendig menn blir i et forhold, og at en mann virkelig bare er fri, kul og gøy når han er singel. Først da blir han en god far og selvstendig fordi han må passe på seg selv.
Han fremfører en helt ok tekst om den IPA-drikkende, vinylknitrende parodien av en mann. Noen forslitte vitser, men ganske morsomt likevel. Høydepunktet i forestillingen kommer likevel mot slutten. Da inviteres publikum med på å følge kisten ut av kirken før det hele eksploderer i en gatefest med dans, blåsere og opptog.
Presten har en sjelden utstråling og karisma og hennes dansing er et syn. Det store bandet i svarte dresser danser også og synger med.
ENERGISK, MEN ALDRI pågående. Requiem for truth er basert på en nokså morsom idé, men den er faktisk enda bedre gjennomført.
Teateranmelder i BT