Frykter blodbad i Idlib
Assad kan bare vinne Idlib og krigen i Syria med russisk hjelp, men fred kun med Vestens.
med våpen og gode råd til opprørere. Vestlige regjeringer vet imidlertid også at passiviteten deres har gitt Russland, Iran og Assad en makt som de kunne ha forhindret. De vestlige regjeringene har med overlegg latt Russland og Iran gi Assad hans militaere seire.
Hva vil de nå, Vesten og Russland? Hva vil Assad? Og hva vil befolkningen i Idlib?
Protester mot ny offensiv
Befolkningen i den nordlige Idlib-provinsen vil – neppe overraskende – gjerne slippe mer krig. Halvparten av dem – sikkert flere – er flyktninger eller såkalt internt fordrevne fra andre deler av Syria. Tusenvis demonstrerte ifølge al-Jazeera i provinsens byer i forrige uke mot den ventede Assad-offensiven.
Assad sier selv at han ikke vil gi seg før alle deler av Syria igjen er under hans kontroll. Bare av den grunn blir offensiven ved Idlib ikke krigens siste. Militaeret hans har også en rekke slag til gode om de kurdiske delene av Syria – en fjerdedel av landet. Og selv i provinsene Assad allerede har «gjenvunnet», krever det massive styrker, russisk luftstøtte og iranske fotsoldater å holde på makten.
Se etter pengene
Akkurat som før krigen, er Assad avhengig av maktbruk. Demonstrasjoner som dem som i forrige uke fant sted i Idlib-provinsen, er ikke tillatt i Assads hovedstad eller andre byer under hans kontroll.
Samtidig presser Russland på militaert for å få avsluttet krigen.
Og Vesten utøver økonomisk press for å hindre Assad i igjen å bli Syrias enehersker.
For Russland vil det vaere en enestående maktdemonstrasjon hvis Assad kan la sine
militaerstyrker rulle inn i Idlib og dermed hevde at han har kontrollen over alle de arabiske delene av Syria.
Hva kan de vestlige regjeringene – USA, Frankrike, Storbritannia og Tyskland – så gjøre for å forpurre Russlands plan og Assads drøm?
Se etter pengene! Det vil koste astronomiske summer å gjenoppbygge Syria, å hjelpe 12 millioner flyktninger hjem til byene og landsbyene sine, og å holde Assad ved makten. Og regjeringene i Vesten nekter å betale regningen, med mindre Russland sørger for en politisk overgangsprosess som erstatter Assad eller gir alle syriske borgere en reell mulighet til å velge en annen leder enn Assad. Det bekrefter en vestlig utenriksminister.
Russisk militaermakt står overfor vestlig økonomisk makt.
Russlands militaere makt er avgjørende så lenge krigen raser. Vestens økonomiske makt vil vaere avgjørende hvis krigen skal erstattes av fred.
Imens venter syrerne på avgjørelsen av sitt lands fremtid. Og den ligger ikke bare i hendene på Russland og Vesten. Både Assad og innbyggerne i Syria står foran klare valgmuligheter.
Ingen sted å flykte
Assad må velge om han vil satse på at Russland og Iran også fremover vil investere militaert i å holde ham ved makten. Eller om han, altså Assad, vil godta å forlate Syria og overlate makten til andre som hans landsmenn i større grad vil akseptere, eller i hvert fall et fritt valg.
Syriske borgere må velge om de igjen vil innordne seg under Assad-diktaturet og leve med undertrykkelsen, sensuren og torturen som er forutsetninger for makten hans. Eller om de fortsatt vil søke etter sprekker i panseret hans for å velte et diktatur de aldri har valgt.
Krigen som er i ferd med å rykke inn i Idlib, tyder på at Assad har vist seg militaert sterkest. Diktaturets veisperringer, sensur og harde undertrykkelse tyder imidlertid på at Assad tar for gitt at han fortsatt har befolkningen imot seg.
Millioner av syrere frykter i Idlib å bli sendt på flukt igjen. Hvor skal de flykte hen: Inn i diktaturets favn? Til Tyrkia, som ikke vil ha dem? Til Kurdistan, som blir Assads neste mål?
Siste slag blir det neppe. Men kanskje det neste.