Eirin Eikefjord
Feministbøkene er blitt en repetisjonsøvelse. Det er dessverre vanskelig å unngå.
DET SKJER NÅ heter årets feministantologi fra Kagge forlag. Den har undertittel «fortellinger fra en feministisk revolusjon». Vel. «Det skjer nå» har på en måte skjedd før. Feministiske tekstsamlinger har vaert en jevnlig affaere på bokmarkedet siden slutten av 90-tallet.
Råtekst. Glitterfitter. Blåstrømper. Jenteloven. Ulyd.
Det er påfallende hvor like de er, og hvor lite som egentlig har endret seg på 20 år.
saeremne i norsk. Temavalg: Feminisme i norsk litteratur. Intet mindre.
Så jeg satt der med «Et dukkehjem» og Ebba Haslund og «Egalias døtre» og laerte mest av alt at det kunne vaere lurt å snevre inn problemstillingen noen hakk. Og akkurat da min gryende feministiske oppvåkning holdt på å falle i dyp søvn, skjedde det noe.
DE VAR «COOLA, snygga, tuffa, smarta, roliga» – og fremfor alt var de feminister.
De svenske damene bak antologien «Fittstim» laget feministisk revolusjon for første gang siden BHbrannene. De ville ikke avskrives som søte og yndige, de ville heller vaere punkere enn prinsesser, de ville heller bli fotballproffer enn å gå på ball. Askepott stinker! Takk gud for at jeg er lesbisk! Sånne ting skrev de, og de ble mottatt som rockestjerner. Det personlige hadde ikke vaert så politisk siden 70-tallet.
RETT ETTERPÅ KOM den norske versjonen «Råtekst». Litt blekere, men med samme revolusjonaere ambisjon om å gjøre feminist til hedersbetegnelse ved hjelp av egne opplevelser og småstoff.
Etter hvert har det trådt frem et nokså karikert mønster. Profilerte skribenter fra hovedstadsområdet – supplert av ett og annet homo/innvandrer/ distriktsalibi – skriver om feminisme for MEG.
Kropp. Vekt. Skjønnhetstyranni. Spiseforstyrrelser. Overgrep. Flink pike-syndromer. Forbilde: mamma.
Innledningen til «Fittstim» er påfallende lik innledningen til årets nykommer innenfor «feministisk førstehjelp», «Jenteloven».
«Er dette en hate-gutter-bok, eller?», spurte Fittstim-redaktørene Belinda Olsson og Linda Skugge retorisk i 1999.
«Er du mannehater, eller?», spør Ulrikke Falch og Sofie Frøysaa i «Jenteloven». Og understreker at de elsker menn.
Fittstim-formelen gjelder fortsatt, 20 år seinere. Den største forskjellen er at sjokkeffekten mangler.
OKEI, SÅ ER DET mer dickpics, mer nakenbilder, mer sex og flere diagnoser i dag. Tekstene i «Det skjer nå» er mer politiske og mindre navlebeskuende, og alt kan jo skrives på nytt i lys av «tidsskillet» #metoo.
Men følelsen av å ha lest ting før er overveldende. Snusfornuftige kronikker båret av personlige anekdoter, skoledagbokaktige lister og lifehacks, den evinnelige krigen mot egen kropp. Er det virkelig dette som er revolusjon?
Når jeg leser Råtekst igjen 20 år seinere, fremstår det mest som selvhjelpslitteratur for Oslo-skribenter som føler seg tjukke.
Skal vi virkelig mobilisere hele landet til lesesirkel fordi noen innenfor Ring 3 sliter med knefett?
DET ER VANSKELIG å se for seg en mer uinteressant form for feminisme enn å lese om andre kvinners misnøye med egen kropp. Likevel var Anne Sandviks (nå Lindmo) «Hovedfag: knefett» den teksten jeg leste med størst engasjement som 18-åring.