Frode Bjerkestrand

De overlevende fra Utøya tar tilbake sin egen historie, på film. Det er på tide.

FILMEN «Rekonstruksjon Utøya» vises på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) torsdag 27. og fredag 28. september. I filmen gjenskaper fire overlevende fra terrorkvelden sine aller verste mareritt, i en mørk industrihall i Målselv.

Til tross for de enkle omgivelsene, er filmen uhyre virkelighetsnaer og påtrengende, fordi de sterkeste bildene dannes i ditt eget hode.

Filmen også vaere empatifremmende, og bidra til å justere oppfatningen om mot og menneskelig atferd under ekstrem trussel.

DEN SISTE FAKTOREN er viktig. Fordi det for enkelte «samfunnsdebattanter» har vaert altfor enkelt å mene noe om hvordan ungdommene burde agert under selve angrepet.

Og fordi debatten om oss selv og Norges plass i en stormende verden har blitt så merkelig.

Noen av de mest provoserende utspillene etter terroren kom fra godt voksne folk, som hadde bastante meninger om hvordan AUF’erne burde ha håndtert en terrorist, ubevaepnet og ansikt til ansikt.

Kritikken mot davaerende AUFleder Eskil Pedersen var spesielt beisk. Anklagene om generell feighet var dårlig skjult, og skapte enda et sår hos unge folk som lå helt nede.

KRITIKKEN VAR SÅ oppsiktsvekkende ufølsom i seg selv, at det er forståelig at den fikk en viss plass i offentligheten. Men den var også betegnende for klimaet i samfunnsdebatten i årene etter Utøya.

Skamløs populisme, angrep på det liberale demokratiet fra øst til vest og forvirringen i post-fakta-tidsalderen har gjort kjernen i vår nasjonaltragedie mindre synlig:

Det at 69 personer ble skutt og drept av en mann i løpet av 72 minutter en sommerkveld, 52 av dem ble skutt i hodet. Fordi de tilhørte et politisk parti.

I enkelte miljøer er empati og toleranse blitt det samme som «svakhet», solidaritet det samme som «naivitet». Nylig avslørte Aftenposten at overlevende fra Utøya må leve med drapstrusler. ERIK POPPES FILM «Utøya 22. juli» var en hyperrealistisk gjengivelse av de 72 minuttene, innspilt på Utøya. Den gav et rystende innblikk i panikken og desperasjonen på øyen etter at terroristen begynte å skyte.

Svenske Carl Javer’s BIFF-aktuelle film er noe helt annet. De fire ungdommene Rakel, Mohammed, Jenny og Torje får rikelig med tid og plass til å spille ut sine verste minner fra Utøya, i trygge omgivelser i Nord-Norge et sted.

Med svaert enkle hjelpemidler gjenskaper de og 12 amatørskuespillere det som skjedde. Hvit tape på et svart gulv, en hammer mot en metallstang, armer, føtter, ungdommer som løper og svømmer i panikk.

Scenene viser hvordan ungdommene måtte ta hundrevis av beslutninger på få minutter, og hvordan hver og en av dem kunne avgjøre om de fikk leve eller måtte dø. Det er fryktelig og fascinerende, på samme tid.

SPESIELT STERKT

er det at Torje Hanssen

NOEN VIL mene at det er forkastelig å lage underholdning av en nasjonal tragedie. Jeg mener det er en lite relevant innvending.

Disse filmene er ikke laget for å underholde eller sikre bunnlinje hos produsent og distributør. De er laget for å bearbeide, forstå og skape debatt.

«Rekonstruksjon Utøya» er laget for å minne om at Utøya-ofrene må få eie sin egen historie. De som få minutter før Anders Behring Breivik gikk i land på Utøya, fikk beskjed om at øyen var det «tryggeste stedet» i verden akkurat der og da.

De må få fortelle om det, uten å bli avvist og fordømt av folk som satt hjemme i sine trygge sofaer den kvelden det smalt. På virkelig.