Galskapens nedturer og oppturer
Jeg liker starten, og liker slutten. Problemet er det meste i midten.
på, og ikke før i slutten av tredje episode skjønte jeg hva serieskaperne har lånt av norske «Maniac».
For i flere av de påfølgende episodene blir Owen og Annie kastet inn i en fantasiverden. De blir til andre personer, i andre settinger. De ulike handlingsforløpene forsøker å si noe om livene som Owen og Annie lever, og de skal på symbolsk vis løse problemene de sliter med.
HALLUSINASJONENE, om det er det de er, er tidvis spennende, alltid fargesprakende, men ofte rotete. Hovedproblemet med dem er ikke at de blir for rare, men at det fort blir kjedelig.
Utfordringene Owen og Annie står overfor i de legemiddelinduserte fantasiene sine er stort sett ikke like interessante som deres reelle problemer.
Serieskaperne leker med sjangere, bryter en hel haug med «regler». Det er greit det altså, men da må det funke. Det synes jeg litt for ofte at det ikke gjør.
SERIENS MEST komiske situasjoner utspiller seg på bakrommet, der forskerne styrer med sitt. Dr. Fujita og James Mantleray var underveis de jeg hadde mest lyst til å se mer av.
Mot slutten av sesongen likner den plutselig på det den gjorde i starten igjen, det jeg opprinnelig ble fascinert av.
Det er pakket inn i hele det merkelige som foregikk i litt for mange, ujevne episoder i midten, og hadde, om jeg forsto det rett, et fint budskap.
Det gjorde at jeg så ferdig serien med en bedre følelse enn jeg forventet midt uti der et sted.