Eirin Eikefjord

BRETT KAVANAUGH, president Trumps utvalgte til det ledige setet i amerikansk høyesterett, er beskyldt for seksuell trakassering og voldtektsforsøk. Torsdag og fredag var hans fremtidige karriere på høring i senatet. Det var en slags krysning mellom rå maktkamp, absurd rettssak og jobbintervjuet fra helvete.

Professor Christine Blasey Ford fortalte hvordan hun ble dyttet inn på et soverom, skjøvet ned på sengen, holdt fast og tafset på av to unge gutter. Den ene var Brett Kavanaugh. 36 år seinere kan hun fortsatt huske latteren hans, og hvor redd hun var for å bli voldtatt og dø.

Er du en gjengvoldtektsmann? Har du noen gang drukket så mye at du ikke husker hva som skjedde, spurte de demokratiske senatorene i justiskomiteen.

Har du? svarte Brett Kavanaugh. Han ble stadig rødere i ansiktet, og merkbart irritert over å bli konfrontert med ting som skjedde da han var 17 år gammel.

Kavanaugh nektet for alt. Understreket hvor jomfruelig han oppførte seg i tenårene, til tross for all ølen han drakk. Han gråt og raste og kalte prosessen en kalkulert kampanje for å ødelegge livet hans. JOBBEN SOM STÅR på spill er ingen ordinaer jobb. De ni dommerne i Supreme Court er noen av de mektigste menneskene i USA. De sitter på livstid, og påvirker politikk i flere tiår.

Å utnevne nye dommere er den viktigste arven en president kan etterlate seg. Det handler ikke bare om eminente CV-er og juridiske kvalifikasjoner, men om tillit, troverdighet og plettfrie rulleblad. Og om politisk flertall i senatet og et maktspill av machiavellisk kaliber.

Tilbøyelighet til seksuell trakassering og overgrep sier ganske mye om en persons dømmekraft og moralske kompass. Det er liten grunn til å tvile på Fords motiver, eller at det hun forteller er sant.

Problemet er at det er ord mot ord. He said, she said.

Skal udokumenterte påstander om gamle overgrep få ødelegge en manns rykte og karriere?

Slik fungerer i alle fall #metookampanjens parallelljustis.

DET SISTE ÅRET er menn blitt beskyldt for seksuell trakassering, hengt ut offentlig og har mistet både jobb og verdighet.

Det er et tankekors at folk som blir dømt for langt grovere handlinger i ordinaere rettsprosesser får fortsette et anonymt liv, langt unna medienes gapestokk.

Saerlig i Sverige utviklet #metookampanjen seg til offentlig lynsjejustis.

«Den mektige mediemannen som dopet meg og voldtok meg i 2006, heter Fredrik Virtanen. Jeg anmeldte i 2011, men har ikke orket og våget å oute. Før nå», skrev medieprofilen Cissi Wallin på Instagram under #metoo-høsten 2017.

Bildet ble likt og delt og spredt til flere tusen følgere. Tabloidavisene fulgte opp med fartsblind identifisering og et formidabelt drev. Virtanen nektet hele tiden, men hadde ingen reell mulighet til å forsvare seg. Han mistet jobben i Aftonbladet og flyttet til utlandet med familien.

PÅSTANDER ER IKKE automatisk sanne fordi de kommer fra en kvinne, og fordi de handler om seksuelle overtramp.

I ettertid er Virtanen-saken undersøkt av «Uppdrag granskning» på SVT. Granskingen stiller betimelige spørsmål ved anklagene mot ham, og viser hvordan blodtåken som rammet svenske medier under #metoo forkludret både kritisk sans og ordinaere krav til dokumentasjon.

«Virtanen er ikke dømt for noe, og har likevel mistet jobben. Han er blitt utropt til paria og har ingenting igjen», sier kulturredaktør i Aftonbladet, Åsa Linderborg til Klassekampen.

Situasjonen er ikke helt ulik den Brett Kavanaugh står overfor. Også han er utropt til paria. Han har liten mulighet til å forsvare seg. Saken vil alltid hefte ved ham og hans karriere, uansett om han blir høyesterettsdommer eller ikke.

Høringen i senatet utviklet seg til et pinlig maktpolitisk drama mellom demokratene og republikanerne i justiskomiteen.

Saken handler om tillit og troverdighet, men avstemningen handlet om partipolitikk. Med elleve mot ti stemmer brukte republikanerne flertallet sitt til å stemme Kavanaugh videre. I siste liten godtok de imidlertid en ukes utsettelse og at FBI fikk undersøke saken.

I mellomtiden forsøkte begge partier å spinne det politiske skuespillet til sin fordel.

REPUBLIKANERNE INSISTERER på å se på prosessen som en rettssak, med de rigide beviskrav som gjelder der. Demokratene mener det er et slags jobbintervju, hvor Fords historie fritt kan brukes mot ham.

«Due process», gjentar republikanerne til det kjedsommelige. Kavanaugh fortjener jo en rettferdig prosess! De snakker om uskyldspresumpsjon og karakterdrap og fare for falske beskyldninger.

Det er helt betimelige innvendinger, men lyder likevel som utstudert offerretorikk og spinn når det kommer fra Kavanaugh selv og hans meningsfeller i det republikanske partiet. De har tidligere motsatt seg etterforskning av saken, og leide inn en kvinnelig avhørsspesialist for at de elleve mennene i justiskomiteen ikke skulle fremstå som kyniske badcops.

Som karaktervitne for seg selv gjorde Brett Kavanaugh en tvilsom figur under høringen. Han reagerte på den gedigne stresstesten med emosjonelle, selvrettferdige og aggressive utbrudd. Slik oppførsel er ikke saerlig kompatibel med den sindighet og sinnsro en høyesterettsdommer helst skal ha.

En av de største farene med #metoo, er at nyansene forsvinner.

DET ER LIKEVEL uverdig at en dommer i 50årene må sitte og legge ut om drikkevaner og sexlivet sitt som tenåring under en åpen liksom-rettssak, med hele verden som publikum.

En av de største farene med #metoo, er at nyansene forsvinner. Men det er ingen motsetning mellom å tro på kvinnen, og å mene at prosessen mot mannen er urimelig.