Kor ‘e alle menn?
Egentlig er det ganske utrolig at ikke flere menn har kastet seg på feminisme-bølgen. Det går nemlig ganske akterut for dem.
nemlig diskriminerende samfunnsstrukturer og enkelte menns kvinnehat.
Å anklage feminister for å hyppig vaere uenige, er derimot ingen skivebom. Selvsagt diskuterer feminister med hverandre – hva skal vi ellers gjøre, når det er så få menn å gjøre det med?
FRAVAERET AV seriøse, mannlige debattanter er nemlig påfallende. De få som stikker seg frem i norsk offentlighet er stort sett enten opptatt av å uttrykke at #metoo er en skandale som har frarøvet uskyldige menn all aere, eller motsatt, menn som vil ha klapp på skulderen for at de er helt og fullt på kvinners side.
Jeg vet at det finnes et hav av menn imellom, som støtter kvinners kamp for frihet, men som samtidig sitter med spørsmål og innvendinger til #metoo og feminisme. Hvorfor deltar ikke flere nyanserte menn i debatten? Hvorfor er det til slutt feministen Eline Lund Fjaeren som må tale de felte menns sak?
Et mulig svar kan vaere at det er skremmende å tråkke inn i det som for noen oppleves som et minefelt. En som fikk passet sitt påskrevet i kampens hete, var den amerikanske skuespilleren Matt Damon. Da komikeren Louis C. K. måtte trekke seg unna rampelyset etter å ha innrømmet å ha blottet seg og onanert foran ufrivillige kvinner, uttalte Damon at det var viktig å skille mellom «voldtekt og et klaps på rumpen».
UTTALELSENE møtte et skred av reaksjoner, og mange var rasende. En av dem var Alyssa Milano, skuespilleren som startet #metoo-bølgen i fjor. Hun tok seg imidlertid tid til å forklare hva som var så provoserende med uttalelsen som for mange i utgangspunktet hørtes fornuftig ut, nemlig at ved å ufarliggjøre et klaps på rumpen, senker man samtidig terskelen for voldtekt. Å normalisere det ene normaliserer også det andre, fordi begge handlingene kommer fra samme kilde: mangel på genuin respekt for kvinner.
Og hva skjedde? Jo, Matt Damon forsto. Han beklaget uttalelsene, og sa han hadde laert. Han ville gjerne fortsette å laere mer om #metoo, og vaere med på «the ride», men skulle heretter sette seg i baksetet og lytte.
OG HER KOMMER altså et råd til menn som har noe på hjertet, men er redde for å få kjeft: Dersom du skal uttale deg om noe du ikke har opplevd selv, i motsetning til de du diskuterer med, så forsøk heller å stille spørsmål, enn å starte med ditt svar.
Dersom du synes det er rart at kvinner reagerer like nådeløst på to overgrep som i dine øyne er helt forskjellige, kan det vaere greit å spørre hvorfor, før du informerer om at det er overdrevent. Matt Damon laerte dette på den harde måten, slik at du slipper.
Og her er et tips til: Dobbeltsjekk om ikke du er feminist du også! Pr. definisjon betyr det at du er for frihet og rettigheter for begge kjønn. Egentlig er det ganske utrolig at ikke flere menn for lenge siden har kastet seg på feminisme-bølgen. Til tross for at de fortsatt eier mer, tjener mer, opplever faerre overgrep og veldig mye sjeldnere blir drept av den sjalu kjaeresten sin, så går det nemlig ganske akterut for menn.
MANGE GUTTER opplever å lykkes dårligere i skolesystemet, faerre menn tar høyere utdanning. Så mange som en fjerdedel er ufrivillig barnløse, og dobbelt så mange menn som kvinner tar sitt eget liv hvert år.
Enkelte skylder på feminismen, noe som er fullstendig misforstått: Menn mistrives i en verden de har skapt helt selv. Vel kan det vaere irriterende å måtte gjøre mer husarbeid, men det er ikke dette som gjør at folk tar livet av seg. Faktisk har selvmordsraten for menn gått kraftig ned siden 1990, men holdt seg stabil for kvinner.
For mange er feminisme synonymt med ren kvinnekamp, og det er det åpenbare grunner til. Feminismen tilbyr imidlertid romsligere kjønnsroller og reell frihet for både kvinner og menn, og som med demokrati burde vi kunne enes om at dette er en god løsning, uten nødvendigvis å ville stemme på alle partiene.
Dersom denne forståelsen ligger i bunn, blir det mye enklere å skape en felles debattarena, også for kritiske stemmer.