Gjør mamma til monster
Bildene er i saerklasse, men hvor godt fungerer egentlig en drage som metafor for en voldelig mamma?
15 ÅR ETTER at ekteparet Gro Dahle og Svein Nyhus ga ut bildeboken «Sinna mann» om en voldelig pappa, kommer endelig boken om en voldelig mamma.
«Dragen» er siste tilskudd i rekken av bildebøker som kaster lys over tabubelagte problemer i barns hverdag og viser en vei ut. Teksten egner seg svaert godt til høytlesing.
MENS PAPPAEN FIKK lov til å vaere mann i både tekst og tegninger, er mammaen en drage fra begynnelse til slutt. Hun bekrefter tesen feministene Sandra Gilbert og Susan Gubar fremsatte i 1979: Når kvinner bryter med samfunnets normer, fremstiller kunstnerne dem som monstre.
Da hjelper det lite at Nyhus har klart å skape en original drage med stor personlighet. Som monster forsvinner nyansene i morsrollen. Dragen spruter ild, rister Lilli og sperrer henne inne i kottet.
UTFORDRINGEN MED slike bildebøker er at vi må kunne lese dem for alle for å nå frem til de som trenger dem mest. Har du ikke like vonde erfaringer som Dahle tar opp – fra en storebror som forgriper seg («Blekkspruten») til en traumatisk skilsmisse («Krigen») – får du innføring i livets tøffe realiteter.
Dragen er et kunstnerisk grep som gir distanse til det fortalte. Barn uten erfaring med vold får mulighet til å tenke at dette ikke kunne ha skjedd i virkeligheten. Samtidig bekrefter omskrivningen til drage at en voldelig mamma er et større tabu enn en voldelig pappa.
HENSYNET TIL DEM som faktisk lider under aggressive mødre veier likevel tyngst. Dragens utbrudd kommer helt uten grunn og gir strengt tatt liten mening for lesere som er vant til logiske handlingskjeder. Dersom Lilli faktisk hadde forbrutt seg, kunne boken skapt tanker om hva som ville vaert en rimelig reaksjon.
Her er det viktigere å understreke at Lilli er helt uten skyld i aggresjonen hun blir offer for. Dragen er ganske enkelt ond.
NYHUS HAR UTSTYRT gatene med forvirrende piler som om Lilli befinner seg i en labyrint. Hva skal hun gjøre? Pilene hinter virkningsfullt til den australske bildebokkunstneren Shaun Tan og hans legendariske «Den bortkomne tingen». Disse gatebildene gir en egen troverdighet og intensitet til den kreative måten Lilli klarer å skaffe hjelp på.
Dragetemmeren ankommer som smalskuldret heltinne med gladiatorhjelm. Henne behøver vi aldri å tvile på. For spenningens del er det skuffende at hun verken lar seg bløffe av dragens høflige fasade eller strever med å overvinne dragens ild. Løsningen er lettvint, men samtidig en ønskedrøm for dem som virkelig kan trenge en dragetemmer.
DEN TERAPEUTISKE BAKTANKEN undergraver for alvor fortellerkunsten først der Dragetemmeren slår fast at dragen er glad i Lilli. «Og Lilli er glad i deg også! sier Dragetemmeren.» Jo da, både Dragen og Lilli bekrefter at det er sant.
Kanskje savner barn med voldelige mødre først og fremst forståelse for at de ikke bare er redde for mødrene sine. Det viser hvor dårlig dragemetaforen egner seg. Fortellingen har så langt ikke gitt oss en eneste grunn til å vaere glad i den.
Verst er det at Dahle tillegger Lilli følelser på en måte som gir lite rom for andre reaksjoner på Dragen. Hva om du også kjenner hat til moren din? Dahle og Nyhus har en høy stjerne også internasjonalt.
KANSKJE ER DET på tide at de bytter til et forlag som vet å by dem større motstand.
ANMELDT AV GURI FJELDBERG