Gjennomgående overflatisk spill
Ubisoft har skapt fantastiske lekeromskip, men dessverre puttet dem inn i et middelmådig spill.
sett, i praksis lages for å selge oss overprisede plastleketøy.
ROMSKIPENE og er spekket med kule detaljer.
Hvert romskip har sin egen identitet og stil, som gjenspeiles i hvordan de fungerer i spillet. Noen er trege og tåler mye, andre kjappe og bevegelige.
For å skape drømmeskipet kan vi også plukke vinger og våpen av ett skip, og klikke dem på et annet – og vips så dukker den nye kreasjonen vår opp i spillet.
MED NI FORSKJELLIGE piloter, fem skip og vingetyper og 15 forskjellige våpen, er det potensielt hundrevis av kombinasjoner her for å skape det perfekte skipet til vår spillestil.
Samtidig gir de utskiftbare skipene, delene og våpnene en taktisk dimensjon til spillet.
Møter vi en fiende som er svak mot varme er det bare å plukke av et av våpnene vi har på vingene, og slenge på et flammespyttende maskingevaer. Angriper noen bakfra er det bare å snu våpenet 180 grader, så skyter vi bak oss i spillet.
Det gir en deilig følelse å finne den perfekte kombinasjon av romskip, våpen og vinger, og bare flyte rundt på slagmarken mens vi meier ned fiender.
Og det blir enda bedre når vi er to som kjemper sammen, og får til synergi mellom skipene og våpnene vi har valgt – far og datter sammen for å redde galaksen. Men etter jubelen over romskipene har lagt seg, merker jeg at selve spillet «Starlink – Battle for Atlas» er gjennomgående overflatisk.
Det mangler en skikkelig retning, og ender i en rekke halvgode ideer liknende spill har hatt suksess med.
Spillet har syv forskjellige planeter med hver sin unike fauna, og vi kan fritt utforske planetene og rommet mellom dem. Underveis må vi kjempe både på bakken og i verdensrommet mot rompirater og ondsinnede roboter.
Kampene i seg selv kan bli ganske intensive og underholdende, hvor kontrollerne sitter støpt i tomlene når vi serverer laser og grisebank til slemmingene. Men saerlig slagene i verdensrommet blir etter hvert bare et repeterende ork.
Utforskningen av verdensrommet og planetene er moro i begynnelsen, men ender etter hvert opp med at vi må gjøre de samme tingene om og om igjen for å komme videre.
Planetene føles også nokså like, med noen nyanseforskjeller i fargespekteret og i hvilke planter som krydrer ødemarken.
PLOTTET OG HISTORIEN er enkel og forutsigbar, og sikter ganske åpenbart på barn som helst ønsker at spillet bare skal holde kjeft, så de kan skyte på ting.
Men for at det skal fungere, burde spillet hatt bedre og sterkere figurer enn vi får her.
Nintendo Switch-spillere får derimot et gjestebesøk fra Fox McCloud, og hans skvadron fra «Star Fox»-spillserien.
Disse romskytespillene revolusjonerte 3D-spillene i 1993, og serien har siden vaert en mindre kjent, men populaer kompanjong, til Nintendos ikoniske Mario-, Zelda- og Metroidmerkevarer.
«STAR FOX»-FIGURENE baerer historien bedre enn Ubisofts egne kreasjoner. Samtidig gjør de i praksis spillet til en etterlengtet spin-off for gamle Nintendoringrever.
Jeg vil påstå at «Star Fox» i seg selv gjør at Xbox- og Playstationspillere får et merkbart dårligere produkt enn Nintendo-eierne.
Men med eller uten Fox, kommer nok disse romskipene til å bli årets julegave for spillinteresserte barn – og selvfølgelig de litt nerdete foreldrene deres.
Det er bare synd at vi ikke får et bedre spill med på kjøpet.
Spillanmelder