Bruddet for 22 år siden mellom Leganger og trener Breivik endte i tøffe ordvekslinger.
Leganger snakker for første gang hva som skjedde da hun trakk seg fra landslaget som 20-åring. Boken som slippes i morgen, er ført i pennen av den tidligere landslagsmålvakten.
Det dramatiske møtet med landslagstrener Marit Breivik skjedde 22. januar 1996.
På det tidspunktet var Leganger nedslitt. Hun sov ikke, hadde et enormt trykk fra omverdenen og følte at hun måtte komme seg vekk.
Hun bestemte seg for å legge opp på landslaget. Det var det hun skulle fortelle Breivik denne dagen.
Følte seg ikke forstått
Over lang tid hadde Leganger kjent på følelsen av at hun ikke fikk noe gjennomslag hos Breivik.
Bergenseren opplevde at treneren ved tidligere møter og samtaler ikke hadde forstått noe som helst. Ikke gjennom forsiktige antydninger både skriftlig og muntlig, og slett ikke gjennom tårevåte og klare direktemeldinger.
20-åringen hadde sendt henne et brev, uten å få svar. Leganger følte at det manglet forståelse for at hun hadde det for tøft.
Kjernen var at Leganger følte seg utsatt for rovdrift. Reisebelastningen var høy, og hun mente at hverken treneren i klubben Tertnes eller Breivik skjønte hvordan hun hadde det.
Hun hadde ikke mer å gi. Hun hadde gitt alt.
Så da Breivik og den supergode landslagsmålvakten møttes til et siste møte på Flesland, beskriver Leganger at landslagssjefen hadde et vaktsomt og litt irritert uttrykk i øynene. Det ble ikke bedre da den unge spilleren sa:
«Jeg slutter. Jeg vil ikke ha det slik lenger.»
Ifølge boken reagerte Breivik slik på avgjørelsen om at Leganger la opp:
«Nei, vet du hva. Dette finner jeg meg ikke i.»
Svaret fra bergensjenten kom kontant:
«Nei, det kan hende, Marit, men slik er det likevel. For aller første gang i livet mitt er hva du finner deg i, helt underordnet. Kom ikke til meg og si at det har manglet på innspill og advarsler.»
Leganger snudde seg rundt og forlot landslagstreneren. Da sa Breivik at «vi kan ikke skilles slik. Vi må jo kunne snakke sammen.»
«Vi er forbi snakkestadiet, Marit», var svaret.
Det siste Leganger fikk med seg på vei bort, var følgende beskjed:
«Stopp, Cecilie. Du trenger hjelp.»
«Det kan hende, Marit, men på det området har du større behov enn meg», svarte keeperen.
I dag sier Leganger at den siste meldingen kom i frustrasjon. Det var ikke slik ment.
– Jeg ville bare ikke at
Leganger var jo blitt en strålende målvakt. Hun hadde fått VM-bronse allerede som debutant i 1993. Da ble hun kåret til både mesterskapets beste spiller og beste målvakt.
Men så orket hun ikke mer. Som 20-åring.
22 år senere har Leganger valgt å gi ut bok om livet sitt, fortelle historien slik hun oppfattet den. Hun har jobbet med den over flere år, som terapi. Da hun hadde det som mørkest, skrev hun ned teksten på små lapper.
Hun ønsker å gi ut bok for å få frem sin side av historien.
– Jeg tror det er veldig viktig å se hvert enkelt individ. Vi er så forskjellige. Noen tåler mye belastning, andre tåler mindre.
Hun tålte det ikke. Reiser rundt halve kloden med to landslag, ungdom og senior, og så direkte på samlinger med klubben Tertnes.
Samtidig er Leganger glad for at samarbeidet tok seg opp igjen med Breivik. Slik kunne de to jobbe sammen mot store mål som endte med blant annet VM-gull i 1999.
For målvakten kom tilbake, og da måtte hun og sjefen finne en måte å samarbeide på.
Ble kåret til tidenes beste
Det endte med at hun til sammen fikk 20 år i håndballen, flere mestertitler, utmerkelser og Champions Leaguetrofeer, før hun ga seg for godt i Larvik i 2014 som seriemester. Året etter ble hun kåret til tidenes beste norske håndballspiller.
Hun kaller det smertelig livserfaring, det hun fikk. Hun snakker om «brannsår på innsiden av kroppen». De indre sårene tar det lengst tid å lege.
Av de trenerne Leganger fremhever, var Sven-Tore Jacobsen, Oddvar Bjørnestad, Frode Kyvåg, Ivica Rimanic og Odd Egil Eidsaether.
– De har evnen til å få deg til å gå oppover flate vegger, sier Cecilie Leganger.
Vi er så forskjellige. Noen tåler mye belastning, andre tåler mindre. Cecilie Leganger