Det ble et ledervalg likevel
ET ER IKKE avgjort hvilken vei KrF går. Men blå side ligger nå så godt an at veivalget uansett sluttresultat er et nederlag for partilederen. Hareide har ikke lykkes i å få partiet med seg.
Selv om han skulle skrape sammen et flertall i landsmøtesalen fredag, er det et svakt mandat for å bytte side. Og vinner han fordi han har lagt lederskapet sitt i potten, bør det vaere en seier med bismak.
Det betyr at partiet ikke egentlig støtter sidebyttet, men landet får en ny statsminister fordi delegatene er glade i Knut Arild Hareide. Det er, mildt sagt, problematisk.
Det faktum at Hareide trekker seg om han får flertall mot seg på fredag, brukes stadig oftere som et selvstendig argument for å stemme rødt. Det er i praksis blitt et ledervalg, sa Espen Hasle fra Oslo KrF til VG tirsdag. Stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevold sa til NTB at dette er et valg mellom Solberg og Hareide.
SLIKT KAN MULIGENS få enkelte nølende delegater til å skifte side. Men det vil også av mange bli oppfattet som at Hareides side presser frem et flertall. Det er han neppe tjent med på sikt. Retningsvalget handler da ikke om hvorvidt man mener det er best for KrF å samarbeide til venstre eller høyre, men hvorvidt man er for eller mot Knut Arild Hareide.
Flertallet ønsker ikke egentlig å gå i regjering med Ap, men de stemmer rødt for å ikke ha det på sine skuldre at de felte partilederen. Svakere utgangspunkt kan man knapt ha for å samle partiet etterpå.
Kombinert med hemmelig valg på landsmøtet, kan etterspillet fort bli trøblete å håndtere. Kravet om åpent valg øker også i styrke. Det må vaere lov for delegater å skifte mening, men da må de også kunne stå for det, er argumentet til KrFU-leder Martine Tønnessen.
MOTARGUMENTET er at det visstnok råder en fryktkultur i partiet. Delegatene er, ifølge Hasle, redde for å si det de mener.
Det som er helt sikkert, er at noen av delegatene er under et voldsomt press. De er valgt som delegater for å representere fylkeslagets syn i samarbeidsspørsmålet. Samtidig blir de fortalt at de i virkeligheten skal velge hvem de vil ha som partileder: Knut Arild Hareide eller Kjell Ingolf Ropstad. Det er strengt tatt et annet spørsmål enn det fylkeslagene tok stilling til.
I alle fall delvis. Det har ligget i kortene at Hareide kom til å trekke seg om han tapte. Ropstad er blitt mer kjent for partiet i løpet av denne valgkampen. Nettopp det faktum at han nå blir sett på som klar til å ta over partiet, har gjort det lettere for en del å stemme blått. De vet at det står en person klar til å ta over.
DET SISTE BØR vaere et ubetinget gode for partiet. Alternativet, at det ikke fantes noen kompetente lederkandidater, ville ført partiet inn i et kaos.
Flertallet ønsker ikke egentlig å gå i regjering med Ap, men de stemmer rødt for å ikke ha det på sine skuldre at de felte partilederen. Svakere utgangspunkt kan man knapt ha for å samle partiet etterpå.