To knyttnever i trynet
Sarah Kanes voldelige tekst hadde kledd mindre voldsomme virkemidler enkelte steder.
selvmord, lobotomi, kasting av godteri, publikumsinvolvering, sex, onanering, galskap og høylytte repetisjoner.
Grensene for drøm og virkelighet, fornuft og galskap er langt på vei utvisket. Men det er altså en institusjon av noe slag, der flere aktører opplever maktmisbruk.
ET HELT SENTRALT grep ved forestillingen er at scenene som utspiller seg filmes og vises på veggen bak på scenen.
Slik kommer vi tett opp i ansiktene på skuespillerne. Likevel er det et noe fremmedgjørende grep, som ikke nødvendigvis løfter forestillingen.
DET ER MANGE FINE skuespillerprestasjoner. Jeg legger spesielt merke til varheten og roen hos «Grace», spilt av Johanna L. Johansen, med en behagelig rasp i stemmen.
Hun klarer å få frem disse distansene mellom vold og kjaerlighet. Ola Hesby som «Robin» har også en nyansert fremstilling, der karakteren makter å vaere mange ting på en gang – søt og ekkel – side om side.
SARAH KANES tekst er desperat og uhyggelig, voldsom og utslettende. Man må ha tungen bent i munnen for å balansere og posisjonere råskapen for at den skal ha en effekt på publikum.
Men generelt virker det som om Immaturus tidvis har operert etter prinsippet om at mye vil ha mer.
DET ER INGENTING sjokkerende eller spekulativt ved verken nakenheten, erotisk dans eller elektrosjokkscener.
Men eksplisitte torturscener, masse teaterblod, beskjeder skrevet i ketchup, høylytte gjentakelser mellom rollene og strobelys, gjør at man blir litt matt av scenespråket.
På et tidspunkt er det så mange påfunn på gang at man liksom ikke klarer å ta det innover seg, og det blir ufrivillig komisk.
DETTE ER IKKE bare «in-yer-face». Det er som om du får to knyttnever midt i trynet, gang på gang, på gang til du blir nummen.
Da mister man noen nyanser på veien.