Spenningen stiger
Øvelsen Trident Juncture er ment å øke Norges trygghet. Men slik den nå spiller seg ut er det grunn til bekymring.
Russland har erklaert skytefelt til sjøs mange ganger tidligere, men aldri så naer Norge og aldri midt i en Nato-øvelse.
Russland bryter ikke internasjonal lov ved å etablere disse skytefeltene så lenge de er utenfor norsk territorialfarvann. Territorialfarvannet strekker seg 12 nautiske mil, litt over 22 kilometer, fra grunnlinjen. Den er en tenkt linje mellom kystens ytterpunkter, inkludert øyer og holmer.
I norsk territorialfarvann er staten suveren. Her gjelder norske lover og regler.
FREMMEDE KRIGSSKIP har rett til uskyldig gjennomfart i dette området. Men de er underlagt strenge restriksjoner på hva de kan gjøre. Undervannsbåter må for eksempel seile på overflaten.
Utenfor 12 nautiske mil er det internasjonalt farvann. Riktignok har Norge suverene rettigheter i den økonomiske sonen som strekker seg ut til 200 nautiske mil, og i nord på kontinentalsokkelen enda lenger ut i havet.
Der kan Norge regulere fiske, fangst og utnyttelse av ressursene under havbunnen.
Men hvem som helst kan i prinsippet seile og drive militaere øvelser i disse farvannene.
DET ER LIKEVEL ikke god tone å drive militaere øvelser som forstyrrer økonomisk aktivitet. I desember 2007 seilte det russiske hangarskipet «Admiral Kuznetzov» gjennom Nordsjøen på vei til Middelhavet.
Russerne valgte da å drive øvelser med jagerfly og helikoptre tett på norske oljeplattformer. For å redusere risikoen valgte norske myndigheter å vike unna og stoppe helikoptertrafikken mellom fastlandet og plattformene i noen dager.
Skytefeltene som nå er etablert bryter i enda større grad med internasjonal takt og tone.
Hvorfor gjør Russland dette?
JEG TROR AT RUSSLAND ønsker å vaere en stormakt, men uten at landet har økonomisk eller kulturell påvirkningskraft som gir en slik status. Russland har bare det militaere kortet å spille.
Skal det gi uttelling kreves en viss militaer spenning, ellers vil militaermakten rett og slett ikke vaere relevant.
Derfor har russerne valgt å oppføre seg temmelig truende. Russerne har valgt å undergrave ordningene som skal sikre forutsigbarhet ved at statene tillater inspeksjoner av hverandres øvelser.
Rundt Østersjøen har de skremt både baltere, svensker og finner.
Balterne har tryglet om utplassering av styrker fra Nato-land, og fått det. Sverige og Finland har lagt seg så tett på Nato som mulig uten medlemskap. Putin høster altså som han sår. Slik er det også med øvelse Trident Juncture.
Om Russland hadde valgt en mindre truende oppførsel ville øvelsen ganske sikkert blitt kjørt i mye mindre format.
PÅ DET STRATEGISKE planet er Russlands reaksjoner mer forståelige.
Det kom overraskende på, også i Norge, at USA valgte å delta med så store styrker i Trident Juncture. Det gjorde det ganske sikkert også i Moskva og Murmansk. For første gang siden 1994 har et amerikansk hangarskip deltatt i øvelser i norske farvann.
USS «Harry Truman» har rundt 90 fly og helikoptre om bord.
I tillegg kommer amfibiehangarskipet USS «Iwo Jima» med 40–50 fly og helikoptre samt flere store eskortefartøy. Dette er en formidabel styrke og viser at USA fremdeles har evne og vilje til å true de viktige russiske basene på Kola.
Jeg tror at Russland ønsker å vaere en stormakt, men uten at landet har økonomisk eller kulturell påvirkningskraft som gir en slik status.
DET KAN TOLKES som starten på en gjeninnføring av den amerikanske maritime strategien på 1980-tallet. Den handlet om å angripe Sovjetunionen i nord for å avlaste presset på sentralfronten i Tyskland.
Russland velger altså å svare med å høyne spenningen enda mer. I tillegg til å skyte missiler naer Norge har Russland sendt bombefly på tur langs Norskekysten. Og de har sendt ut mange ubåter. Ifølge Aldrimer.no sliter Norge og Nato med å lokalisere minst to av dem.
Det spiller rett inn i amerikanernes frykt for at russiske ubåter kan herje fritt i Atlanterhavet og kutte forbindelseslinjene mellom USA og Europa. Slik skapes et sikkerhetsdilemma, en situasjon der en stats tiltak for å trygge egen sikkerhet gjør andre stater usikre.
Dermed vil de svare og man får en spiral der spenningen stadig øker.
DEN MILITAERE SPENNINGEN stiger altså raskt i våre naerområder. Det gjør den også i Midtøsten og mellom USA og Kina i Stillehavet. Faren for krig øker.
Tegnene har vaert tydelige en stund, men regjering og storting har valgt å ta lett både på militaer og sivil beredskap. Igjen.
Så, ja – det er grunn til bekymring.