Masete rockeopera
Gåte vil altfor mye på det etterlengtede comebackalbumet.
Men etter to album på få år ble det plutselig stille – vokalist Gunnhild Sundli fikk nok av rockestjernelivet hun hadde levd siden hun var 14 år gammel.
Bandet ble lagt på is, men trønderne hadde allerede rukket å bygge nye broer mellom tradisjonsog populaermusikken som skulle prege norsk rock, pop, metal og visesang i mange år fremover.
«SVEVN» SMELLER godt ifra seg fra første stund. «Kom no Disjka» er en hissig lokk hvor Gunnhild Sundli får presse stemmen sin til det ytterste, mens «Bannlyst» plukker opp tråden fra de mer energiske låtene på «Iselilja» (2004).
«Tonen» er en drømmeaktig og nesten uhyggelig låt, spekket med lekre detaljer, mens «Åsmund Fraegdegjaeva» forsøker stadig å overgå seg selv med stadig mer svulstige melodilinjer og økende kompleksitet. Og det er omtrent her det begynner å lugge.
GÅTE DRUKNER lytteren med sine berusende, voldsomme følelser. Her er det ikke plass til spennende nyanser eller eggende tvetydighet; selv på de roligere låtene er inderligheten overhengende.
Samtidig gir den glatte produksjonen lydbildet et kunstig, nesten plastaktig preg. Det gjør at melodiene og rytmene etter hvert føles ufarlige, til tross for at bandets uttrykk har hardnet betraktelig siden sist.
«Isdalskvinnen»s vakre vokalmelodi koker bort i lag på lag med strykere, gitarer og tromme, et lydbilde som passer «Fanitullen» og den faretruende «Horpa» mye bedre.
Tittelsporet er uten tvil albumets mest interessante spor, med mer spenning og nerve enn Gåte noensinne har hatt.
MEN ALLEREDE på «Draumeslagjé» blir lydbildet så hektisk igjen at de ulike elementene sparker ben på hverandre.
Den nydelige avslutningslåten «Alvorsleiken» blir derfor en kjaerkommen, dempet affaere hvor samspillet mellom vokal og gitar slår gnister.
GÅTE GJORDE folkemusikken populaer igjen. De fant nye måter å uttrykke naere følelser på, slik at folkemusikken ble tilgjengelig og interessant for nye generasjoner av musikere og musikkelskere.
Men det store comebacket lider litt av at Gåte vil gjør mer av alt, og aller helst samtidig. «Svevn» hadde vaert en herlig rockeopera, men som album blir det litt for masete i lengden.
Musikkanmelder