Eirin Eikefjord

Team Ingebrigtsen kan skryte av verdens beste treningsopplegg. Men ikke prøv det hjemme.

HAR DU TENKT å ødelegge alt vi har bygd opp med å få en unge midt oppi satsingen? Er du helt idiot, eller»? Ikke en helt vanlig reaksjon fra en mann som akkurat har fått vite at han skal bli bestefar. Men Gjert Ingebrigtsen er ikke en helt vanlig mann.

Uten noen som helst idrettserfaring har han skapt norgeshistoriens største friidrettssensasjon. Han har trent sønnene Henrik (27), Filip (25) og Jakob (18) frem til solide merittlister og EM-gull på 1500 meter.

Mens sønnene drar inn medalje etter medalje, står Gjert på sidelinjen og skriker Donald-aktig på en slags Sandnes-dialekt. Han banner, steiker og kjefter. Han er fullstendig selvlaert som trener, men har likevel levert formidable prestasjoner.

Team Ingebrigtsen både skremmer og fascinerer. NRK-serien om familien fikk nesten én million nordmenn til å samles foran TV hver lørdag kveld i hele høst.

Hva er det med disse folkene? «I MINE ØYNE er vi verdens beste», skriver Gjert Ingebrigtsen i den ferske boken sin, «Kunsten å oppdra en verdensmester».

Riktignok er ingen av sønnene best i verden. Ennå. Ifølge faren er det bare et spørsmål om tid.

Gjert Ingebrigtsen skryter av verdens beste treningsopplegg. Han er overbevist om at han skulle klart å få frem utøvere i verdenstoppen i hvilken som helst idrett.

Janteloven har dårlige kår i familien Ingebrigtsen. Det er noe deilig unorsk ved folk som vil bli best, og som tør si det høyt.

«JEG KJENNER IKKE til noen med så begrensede ressurser og forutsetninger som vi har som har blitt bedre enn oss», skriver Gjert i boken sin.

Akkurat det er en vesentlig del av fascinasjonen. The Ingebrigtsens er self made. En amerikansk drøm som tilfeldigvis løper under norsk flagg.

Gjert Ingebrigtsens fortelling appellerer dessuten tungt til urmyten om det norske folk, før vi ble nyrike og kjepphøye. I alle norske familiekrøniker finnes barn som ble flasket opp på nøysomhet, disiplin og en appelsin på deling til jul.

Gjert vokste opp uten far, og med en mor som jobbet døgnet rundt. Han sorterte fisk på mottakene i Båtsfjord lenge før han rakk opp til samlebåndet, og gikk med aviser om nettene.

Han og konen Tone har syv barn. Da hun ble gravid første gang, var hun 16 år gammel. De måtte pante flasker for å klare seg, og kjørte en Opel Ascona med hull i gulvet. Selv de mest smålige blant nordmenn unner sånne folk suksess.

I ETTERTID INNRØMMER Gjert Ingebrigtsen at han ikke valgte de helt riktige ordene da Henrik fortalte at han skulle bli far.

Han gledet seg jo til å bli bestefar. Men som trener var han forbannet. Det var jo elendig timing på den ungen. Og Gjert Ingebrigtsen er ikke den som driver og duller med sønnene sine.

Rolleblandingen mellom far og trener er en problemstilling han skriver mye om i boken sin, og som åpenbart plager ham.

Selvsagt er det kompliserende for relasjonen å drive ungene sine gjennom et kompromissløst treningsregime, år etter år. Det krever en helt saeregen form for sadisme å få noe sånt til å fungere.

SOM TRENER MÅ han vaere nazi. Som far vil han grine og klemme.

Som trener er han «heltidssint, militant og streng». En rasende kontrollfrik som dikterer kjaerestebesøk og helgeaktiviteter med jernhånd. Sponsorene kaller ham «crazy dad». Påfallende mange anekdoter innledes med frasen «jeg ble satan så forbanna».

I familien Ingebrigtsen er det ikke aktuelt å skulke trening bare fordi du skal gifte deg. Og du bruker faen meg ikke en halv lørdag på å lage chipotle, selv om du har bursdag. Løpere trenger restitusjon. Det får holde med pølser.

Gjert Ingebrigtsen er livredd for at trenerrollen skal ødelegge for farsrollen – med god grunn – og han anbefaler det ikke.

«Foreldre som er trenere er det verste som finnes for idretten», skriver han.

I NORGE SØMMER det seg ikke å stille krav til barn. Helikopterforeldre i alle støpninger svever riktignok rundt på alle landets idrettsstevner og håndballbaner. Men ikke for å stille krav. Norske foreldre leverer først og fremst Toro-kaker, plaster på sår og transporttjenester. Norsk idrett gjennomføres primaert på idealtid. Det er typisk norsk å vaere god, ikke best.

Gjert Ingebrigtsen er nok et sjeldent og etterlengtet forbilde for foreldre med høye ambisjoner.

«Nå har datteren min på sju år perset for tredje gang på en femkilometer. Hvilke råd vil du gi meg for å videreutvikle henne?».

Sånne meldinger får han, fra strebere over hele landet.

«JEG PRØVER SÅ godt jeg kan å skygge unna slike ting og gi beskjed om at dette ikke er oss», skriver Gjert Ingebrigtsen.

Han får høre at han driver rovdrift på ungene sine, men er opptatt å få frem at han aldri har pushet dem.

Hvis foreldre pusher barna, går det til helvete, mener han. Overambisiøse foreldre fordriver talenter fra idretten. Hvis barn skal bli gode, må de sette målene selv. Gjert Ingebrigtsen pusher ikke ungene sine, bedyrer han. Det er visstnok ungene som pusher ham.

I alle norske familiekrøniker finnes barn som ble flasket opp på nøysomhet, disiplin og en appelsin på deling til jul.

«Jeg hater å trene. Det er det verste jeg vet. Jeg gjør det bare fordi jeg er så glad i å vinne», sa Henrik en gang.

Henrik er en vinnerskalle, og derfor vinner han. Hemmeligheten er summen av et enormt talent og et enormt driv, mener Gjert Ingebrigtsen. En av delene er ikke nok. Du kommer ingen vei hvis du ikke stiller på trening hver dag.

Det finnes for eksempel to Ingebrigtsen-brødre til, med vel så gode forutsetninger for å bli verdens beste løpere. Men de takler ikke konkurranser, er ingen vinnerskaller.

KONKURRANSEINSTINKT ER IKKE saerlig unikt, i alle fall ikke blant toppidrettsutøvere. Det mest fascinerende med Ingebrigtsenfamilien er nettopp familien. Det er noe sekterisk ved det hele. De er så mange, så sammensveisede, så målrettede, så gode.

«Jeg tror ikke det handler om idrett, ikke i det hele tatt. Jeg tror det handler om familie, relasjoner, å jobbe sammen mot et mål. Det er noe universelt over det», sier Gjert Ingebrigtsen når han forsøker å forklare den enorme fascinasjonen for laget sitt.

DET ER EN ganske stor bragd å skryte så mye av seg selv, og likevel vaere så populaer.

Men når man drar inn gull etter gull for Norge, og serverer idrettsprestasjoner i en helt egen liga, kan man tillate seg ganske mye.