En raus avskjed
TTER SYV ÅR som partileder, tok Knut Arild Hareide en gedigen sjanse. Og tapte. Men da det var klart at hans tid som leder var over, viste han hvordan en politisk leder bør ta et nederlag.
«KrF har vist det norske partidemokratiet på sitt beste. Lokallag og fylkeslag har gjort meg stolt. Det har vaert rørende vakkert.»
Med slike ord gir han et splittet parti en gave. Han gjør det lettere for blå side å vinne, og lettere for rød side å leve med tapet.
SELV OM PARTIET trosset hans anbefaling med knapp margin, har de denne høsten fått til noe ganske stort. De har fått forbausende mange mennesker til å følge med på fylkesårsmøter. I beste fall har noen sett at de som driver med politikk, ikke er så annerledes enn dem selv. At de som bruker fritiden i partienes lokallag rundt om i landet, er med på å bestemme hvilken retning landet tar.
Selv om han skal sitte tre år til på Stortinget, ligger Knut Arild Hareide allerede nå an til å få en martyrstatus på venstresiden. Han ville heller gå av som partileder enn å dra KrF inn i regjering med Frp. Det vil han nyte betydelig respekt for.
I PARTIET BØR
begge sider sette pris på det Hareide gjorde i høst: Han utfordret dem til å velge en side. Han mente bestemt at det verste for partiet var å fortsette i den umulige posisjonen det har stått i frem til i dag. Ubestemmelig, i midten.
Dette er heller ikke første gang Hareide utfordrer partiet. Sommeren 2016 gikk han i Pride-paraden sammen med sin kone. I etterkant tok hundrevis av partimedlemmer kontakt for å protestere, men han sto støtt. Dette ville han. Dette mente han. Da fikk protestene bare komme.
NETTOPP FORDI den korte gåturen var så kontroversiell, var den nødvendig. Hareides støtte var viktig for et stort antall kristne homofile. Hareide brakte partiet noen helt nødvendige skritt fremover.
Også i høst gjorde Hareide det han oppriktig mente var rett for partiet. I talen fortalte han at han prosessen var preget av tvil og tro. Men han mener at for å vokse, må KrF også trekke til seg velgere som står lenger til venstre. Det er bare slik partiet kan øke oppslutningen i andre landsdeler enn der partiet nå står relativt sterkt. Om partiet plasserer seg tydeligere på høyresiden, i regjering med Frp, blir dette vanskelig, var hans resonnement.
Hareide tok en åpenbar risiko da han rådet partiet til å gå i regjering med Ap og Sp, med støtte fra SV. Forutsetningene for å få det til, var ikke de beste.
HAREIDE TOK en åpenbar risiko da han rådet partiet til å gå i regjering med Ap og Sp, med støtte fra SV. Forutsetningene for å få det til, var ikke de beste. Statsministeren, som Hareide selv pekte på før valget, er populaer. Ingen konkret, aktuell sak har gitt partiet god nok grunn til å felle regjeringen. Noe kunne også partilederen selv gjort annerledes. Han kunne valgt en argumentasjon som virket mindre provoserende på de lyseblå. Prosessen frem mot landsmøtet skulle vaert planlagt bedre.
Men KrFs veivalg ville vaert opprivende uansett. Tidspunktet var kanskje feil nå, men det rette tidspunktet ville kanskje aldri kommet.
Talen han holdt på det ekstraordinaere landsmøtet før avstemningen, var saerdeles god. Når ikke denne vippet flere over, betyr det at partiet rett og