Tuvs krevende drømmetoner
Elektro-sjamanisme er akkurat så vanskelig å lytte til som man kunne håpet.
SÅ FLYTTET HUN til København og satset på mer elektronisk musikk. Forventningene var derfor store til hennes bestillingsverk på Ekko-festivalen, og foran et utsolgt Østre innfridde Vilde Tuv.
Men ikke alt var like vellykket. Tuv sitter alene på scenen foran PC-en, flankert av en gitar og et mikrofonstativ. Hun ser utover publikum som for anledningen har inntatt delvis horisontal stilling på utplasserte puter i det mørke rommet.
Florlett gitarspill danser over en bedøvende vegg av støy, mens det projiserte nordlyset glir over sceneteppet bak henne. På rammen rundt scenen gnistrer en stjernehimmel. Så synger hun – temmelig surt.
MUSIKKEN ER FULL av kontraster. Tørr og varm gitarlyd balanseres med kald, elektronisk knitring og stikkende rytmer.
Oppløftende, pumpende, syntetiske melodilinjer fyller rommet. Så bryter en klar blokkfløyte opp lydbildet – det låter som en underlig blanding av Vangelis, Julee Cruise, verdensmusikk og en skoleavslutning.
Tuv lokker frem skjulte minner og følelser, mens låtene glir over i hverandre. Men blokkfløyten er et nådeløst instrument. Den tolererer ikke det minste
TUV HAR EN karakteristisk spak og barnlig vokal som kler musikken svaert godt. Det er ikke så nøye at hun ikke holder tonene saerlig godt – dette er ustriglet, pønkete og utfordrende.
Tekno handler i bunn og grunn om å skape og forsterke følelser. Det handler om å kaste seg hodestups ut i et altoppslukende, drømmeaktig lydlandskap som beruser og forløser.
Og det er nettopp det Tuv gjør denne kvelden: På sitt beste er det en nesten magisk opplevelse. Musikalsk sjamanisme, om du vil.
Men omtrent halvveis ut i konserten begynner det likevel å føles en smule statisk. Ikke dronete, men repetitivt.
De små detaljene som bryter opp og gir nytt liv til lange looper, kommer aldri. I stedet rykker Tuv tilbake til start og begynner på nytt. Bare at da er nordlyset rundt henne byttet ut med dansende saedceller.
GODE KONSERTOPPLEVELSER trenger ikke vaere perfekte. Perfeksjonisme utfordrer publikum av feil grunn. Da er det mye mer givende å få følelsen av at man overvaerer noe unikt.
Dessuten er det ofte skjønnhetsfeilene som gjør at man faller for musikk. Akkurat slik som bestillingsverket til Vilde Tuv.
Musikkanmelder