Debatten om virkelighetslitteratur
I romanen «Elsken» skriver forfatteren Tomas Espedal om at hovedpersonen blir utsatt for en falsk anklage.
Flere litteraturanmeldere har stilt spørsmål ved denne delen av verket.
En kvinne som i virkeligheten har anmeldt Espedal, mener hun blir utlevert i romanen.
Til Aftenposten uttaler Espedal : – Jeg skrev for å forsvare meg mot rykter.
QQQQDet er kanskje en refleks av hele selfiekulturen.
Jus og moral
Den samfunnsengasjerte forfatteren Torgeir Rebolledo Pedersen sier at også han som poet har samtaler med sin redaktør på forlaget Oktober om anonymisering av modeller.
– Krav til årvåkenheten bør stilles til både forfatter og forlag. Men når alt kommer til alt, er det vel forlaget som sitter med det juridiske ansvaret her, mens det moralske ansvaret påhviler forfatteren. Det kan imidlertid ikke alltid vaere så lett for en redaktør å unngå å vaere servil overfor en kjent og priset romanforfatter, ikke minst hvis han befatter seg med et mulig markedsappellerende tema, sier Pedersen. Han har ikke lest Tomas Espedals bok «Elsken» og ønsker ikke å uttale seg om den.
– Men rent generelt vil jeg si at hvis en forfatter ønsker å forsvare seg mot en voldtektsanklage, er det kanskje en dårlig idé å gjøre det i en roman ved ensidig å angripe et dårlig anonymisert offer. Saerlig hvis forsvaret mangler litteraere kvaliteter i form av et slags tvisyn, som kanskje også innbefatter et kritisk blikk på seg selv og hendelsen. Et blikk som dermed også kan gå i forfatterens disfavør, sier Pedersen.
– Det er kanskje derfor jeg støtter forfatteren Vigdis Hjorth i debatten om «Arv og miljø». Den fiksjonaliserte kvinnen i denne romanen stiller spørsmål som bringer tvil og tvisyn til torgs på et litteraert svaert gripende og vellykket vis. For her stiller nettopp den litteraere hovedpersonen ikke bare sin mulige overgriper i et dårlig lys, men på sett og vis også seg selv, sier Pedersen.
Om det selvbiografiske
Forfatteren og tegneren Anna Fiske skriver selvbiografisk og sier hun godt kan utlevere seg selv.
Bekjennelsesromanen og vitnelitteraturen har gode kår. Det er en narsissistisk type litteratur som ofte tråkker over i det etisk betenkelige ved at man drar med seg andre mennesker. Det er kanskje en refleks av hele selfiekulturen.
Jan Kjaerstad
– Vi er jo bare mennesker, alle sammen. Når jeg bruker meg selv og er mest aerlig og åpen om hva jeg har opplevd, føler jeg også at jeg treffer flest lesere. Jeg legger ikke skjul på at jeg skriver selvbiografisk, men er veldig varsom med å utlevere andre som er i min naerhet. Jeg beskytter dem, sier Fiske, som i år en nominert til Brageprisen for ungdomsromanen «Elven».
Noen ganger har hun vaert usikker på om noe har vaert for gjenkjennelig, og da har hun droppet det.
– Da har jeg forandret på personen eller for eksempel gjort om to personer til én.