Bergens Tidende

Noe var galt med den ene gutten i magen

- FRIDE ØRN

Ingen kan elske sitt barn høyere enn vi elsket ham. Likevel vet vi at valget vi tok var riktig for oss.

Bergen

IVINTER SKREV JEG et innlegg som jeg aldri turde å publisere. Egentlig tør jeg ikke å publisere det nå heller, men jeg klarer heller ikke la vaere lenger. Jeg kjenner at noen må vaere den andre stemmen. Noen må vise at også barn som «velges» bort er elsket, ønsket, savnet og sørget over. At det å ta et sånt valg er umulig, umenneskel­ig og en lang prosess med overveiels­er der en søker kunnskap, leser om sykdom, behandling, prognoser og langtidsef­fekter. Å velge senabort av et sykt foster handler overhodet ikke om å sortere mennesker for storsamfun­nets beste. Det handler på ingen måte om å ikke ønske mangfold.

ÅSTA ÅRØEN fortalte i en BT-sak i fjor: «Jeg ville ha min jente uansett. Samme om det bare ble med graviditet­en, eller om hun kunne leve i tre minutter, tre timer eller tre år».

For ganske nøyaktig ett år siden tenkte jeg det samme om min gutt. I noen måneder hadde vi visst at vi ventet tvillinger. Vi hadde gledet oss over barna i magen og ledd av lykke av at vi skulle få tre små gutter i vår lille familie som plutselig skulle bli stor. Vi gledet oss helt til vi fikk beskjed om å forberede oss på at vi ville få spørsmål om å ta fostervann­sprøve og ble henvist til fosterdiag­nostikk. Noe var galt med hjertet til den ene gutten vår.

VI MØTTE OPP TIL TIMEN hos legen to timer etter ordinaer ultralyd. Jeg var gravid sent i uke 18. Guttene i magen ble grundig undersøkt. Mistanken til jordmor ble bekreftet, og vi ble informert om at gutten til venstre hadde flere små misdannels­er knyttet til navlesnore­n, men også en svaert alvorlig hjertefeil. Mer enn én misdannels­e gir alltid mistanke om at det kan vaere mer som er galt, og vi fikk beskjed om å tenke på om vi ville ta fostervann­sprøve. Og at vi også kunne få informasjo­n om muligheten til å søke om selektivt føtocid, prosedyren som avslutter livet til en syk tvilling.

ETTER TIMEN visste vi én ting. Vi ville ha alle de tre guttene våre, og vi kunne klare alt for han lille som skulle få kjempe for livet med nebb og klør. Vi kunne klare måneder etter måneder på Rikshospit­alet. Vi kunne klare å sitte ved sengen til et sykt barn. Vi kunne klare å følge ham gjennom operasjon etter operasjon. Vi kunne klare opp- og nedturer og konstant frykt for komplikasj­oner. Vi kunne klare å legge om livet vårt så gutten vår skulle få det bra. Vi skulle klare alt! Han var allerede vårt barn på lik linje med de andre to. Vi skulle kjempe ved hans side. Hvem skal bestemme hvem som skal få kjempe for livets rett og hvem som ikke skal få sjansen? Ikke vi, i alle fall!

DAGENE GIKK. Jeg kjente begge guttene sparke. En hjertesyk kriger til venstre og en glemt, frisk liten bror til høyre. Vi begynte å tenke på de andre to små. Hvor skulle de vaere mens vi kjempet ved hans side i månedsvis i Oslo? Hvem skulle kjempe ved deres side mens vi kjempet ved hans? Og ordene fra den første legetimen vokste. Vi tok kontakt. For vi ville ha den fostervann­sprøven. Det kunne vaere mer, og vi ville vite hva vår lille familie, vår baby på den gang ni måneder, våre to små tvillinggu­tter og vi hadde i vente. Hvordan skulle livene til de andre to bli? Og hvordan skulle livene våre bli?

Vi ble møtt av leger fulle av kunnskap. Spesialist­er på fostermedi­sin og barnekardi­olog. Vi ble møtt av leger fulle av omsorg. Vi ble møtt med fakta, håp, aerlighet, omsorg, respekt, ord veid på gullvekt og et valg. Et valg som bare var vårt. Som ingen kunne ta for oss. Vi fikk informasjo­n om alle mulige scenarioer. Ingen garantier, ingen løfter, ingen fasit. Ingenting som fikk oss til å tenke på storsamfun­nets beste.

VI VISSTE AT om vi valgte livet, ville et team stå klart på operasjons­stuen i Oslo i det samme guttene var ute. Og at det samme teamet ville stå klart gang etter gang etter gang når gutten vår igjen ville trenge det. Hvis de lyktes gangen før. Kunne de operere ham rett etter fødsel, ville han kunne overleve til han var stor nok til den neste operasjone­n. Men det var ingen garanti at de ville kunne operere. Da kom han til å dø kort tid etter fødsel. Og det ville bli mange store operasjone­r. Hver forkjølels­e kunne vaere fatal.

Vi ville ha vår gutt uansett. Men vi kunne ikke velge det. For vi kunne ikke klare det. Og ingen av våre tre gutter skulle måtte klare det. Det ble ingen fostervann­sprøve. På den legetimen signerte vi begjaering om abort. Vi møtte i abortnemnd. Vi reiste til Trondheim og så det syke lille hjertet til gutten vår slutte å slå. Så bar jeg ham der, på venstre side i magen sammen med sin bror, i ti uker til. Helt til de begge ble født sammen.

DET ER VANSKELIG å skrive dette. Fordi noen elsker å snakke om sorterings­samfunnet. Det handlet ikke om sortering. Det handlet om å kunne gjøre det aller beste for våre barn. For alle tre. For han lille som slapp å bli kjempestor storebror mens han ennå var baby. For han lille som slapp å leve i skyggen av sin veldig syke tvillingbr­or. Og for han lille som slapp å kjempe for livet under kniven til en fremmed store deler av sin barndom.

Vi fikk vår lille gutt. Vi fikk ham uansett. Selv om det bare ble med graviditet­en. Og ingen kan elske sitt barn høyere enn vi elsket ham. Likevel vet vi at valget vi tok, var riktig for oss, for de to andre og også for ham.

Å få vite at barnet du baerer i magen er alvorlig syk, er en krise. Det gjør meg rasende at det nå blir brukt som et forhandlin­gskort i en politisk maktkamp!

 ?? FOTO: PRIVAT ?? UMENNESKEL­IG VALG: Å velge senabort av et sykt foster handler overhodet ikke om å sortere mennesker for storsamfun­nets beste, skriver Fride Ørn.
FOTO: PRIVAT UMENNESKEL­IG VALG: Å velge senabort av et sykt foster handler overhodet ikke om å sortere mennesker for storsamfun­nets beste, skriver Fride Ørn.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway