Jens Kihl
Kor mykje tøys er det eigentleg plass til mellom to permar?
S QLAPP AV, MAMMA. Eg har ikkje byrja med røyking. Eg veit likevel nok om det til å skjøne kva funksjon røykerom og røykehjørne har: Ein fristad der du kan slenge litt med leppa. La skravla gå. Å få gje ut bok er politikaranes røykehjørne. Det er ein fristad frå journalistar, meiningsmotstandarar og faktasjekkarar. Her kan dei gjere som dei vil, og det ser ut til at forlaga synst det er heilt greitt så lenge det blir boksal av det. Motivasjonen for slike bøker er gjerne å ville «snakke ut om den vanskelege tida» skrive si side av saka utan vanskelege motspørsmål bli ein intellektuell statsmann som skriv bøker tene pengar eller ein kombinasjon av alle fire. Haustens fangst er ikkje noko unntak. Men om ein kan sjå ein tendens i 2018-utgjevingane, er det forakta for fakta.
QQQOG ETTER Å HA pløgd gjennom «Fremmede makter har flyttet inn» av Per Sandberg og Bahareh Letnes, «Der andre tier» av Sylvi Listhaug og «Det som betyr noe» av Knut Arild Hareide, står eg att med følgjande spørsmål:
FINST DET EIN redaktør i salen?
Alle bøkene har viktige sider. I boka til Hareide blei det veldig klart kvifor han ville ta KrF til venstre, og det blei det jo litt debatt ut av. Listhaug skriv utfyllande om politiske saksfelt og deler også andre interessante tankar: Kvifor skriv journalistar aldri om henne når vi skriv om politikarar som må tole hets og sjikane? Det har eg tenkt ein del på etter å ha lese boka hennar.
Boka til Letnes og Sandberg er hakket meir ellevill,
LIKEVEL: DESSE bøkene viser intenst godt kvifor vi treng journalistikk og eit etisk regelverk, og kvifor ulike stemmer bør brynast mot einannan. Saerleg Listhaug og Sandberg/Letnes serverer oss ei lang rekkje faktafeil.
Listhaug har rekna ut at dei 8000 kvoteflyktningane det blei gjort vedtak om i 2015 kostar Noreg 560 milliardar gjennom liva deira. Her har ho bomma med (minst) 500 milliardar, slik Morgenbladet har peika på.
Vi får laere «de fleste faktisk har innsett at migrantstrømmen til Norge har vaert for høy». Ifølgje SSB er det berre 28 prosent av oss som meiner det skal bli vanskelegare for flyktningar og asylsøkjarar å få opphald i Noreg – og talet dett stadig nedover.
Eg vil meine at norsk offentlegheit har krav på at Sandberg og Listhaug avklarer desse sakene. Liker de pizza og smeltediglar? Ja eller nei?
OG PÅ SIDE 117 får vi vite at det som er «ganske sikkert, er at vi uansett står foran en eksplosjonsartet vekst i folketallet». Ja, eller «Lavere befolkningsvekst framover», som SSB kallar det. Og sånn held boka fram. Det er legitimt å meine at innvandringa må ned, men ein kan ikkje presentere feil som fakta.
Knut Arild Hareide leverer kanskje ikkje like harde faktafeil. Men han skriv i boka si at det er «den liberalistiske fløyen som styrker seg i Høyre». Det trur eg svaert få vil gje han rett i om ein samanliknar dagens Høgre med ei ti år eldre utgåve.
I HØGRE VAR frustrasjonen stor over at dei hadde gjeve KrF milliardgjennomslag i statsbudsjetta, og må lese at KrF har «bremset og stoppet usosial politikk, lite miljøvennlig politikk, kutt i hjelpen til verdens fattige og en distriktspolitikk bare tilpasset sentrale strøk». Er det verkeleg ikkje meir dei har fått til i fellesskap dei siste fem åra?