Alibiet er den virkelige lyden av Bergen
Dristig og berusende bypop her.
ALIBIET GA FØRST lyd fra seg i 2015 med singelen «Aleine», en låt som skaffet dem spillejobb på Bergenfest – og det før de hadde spilt en eneste konsert.
Trekløveret Maylen Rusti, Eirik Utne (Kiss Kiss King Ko ng, Divisjonen) og Ole Gunnar Eikeland (Divisjonen, Babe Rawlins) hadde for lengst sine respektive musikkarrierer på gang. Men med Alibiet favnet de bredere enn før.
Tre og et halvt år senere er endelig debutalbumet her, og det var verdt å vente på.
ALLE MED SANS for Silja Sol, Anja Elena Viken, Veronica Maggio og Bendik bør lytte nøye etter.
«Dans med meg» er en jagende, lengtende låt om å trenge noe mer, mens «Aldri tilbake» snur på flisen og hyller oppbruddet. Svulstig, eggende og lastet med genialt enkle tekstlinjer som «Vi har det gøy, men e det egentlig sunt/for du skal vite at eg ikkje e te pynt».
TITTELSPORET VELTER SEG
i deilig synthpop og et irriterende fengende refreng, før «Aleine» roer det hele kraftig ned med en luftig gitar og et teknoinspirert komp.
«Tomme tanker»s søvnige, gitardrevne indiepop låter slik Torgallmenningen føles rett før solen står opp, og er en elegant overgang til den lekne, livsbejaende «Lykkelig».
«Barbeint» er som skapt for både Nygårdsparken i sommersol og Landmark rett før stengetid, mens «Ta meg med»s lekre harmonier strekker seg mot oppletthimmel.
DESSVERRE KJENNER ikke Alibiet sin besøkelsestid. I en tid hvor popalbumet for lengst har utspilt sin rolle, er det uforståelig at bandet har funnet plass til sine to svakeste låter helt på tampen av albumet.
«Juni» spriker i alle retninger, med overganger som aldri sitter og en melodi som aldri klarer å feste seg. Målt opp mot de andre låtene er teksten også temmelig uinspirerende.
Det hele fisler ut i «Stille kriger», albumets desidert mest anonyme låt.
ALIBIET KAN MINNE om mange andre bergensartister, men har likevel sin egen, klare identitet.
På sitt beste klarer «Lyset der eg bor» på nesten magisk vis å fange følelsen av å flakke hvileløst rundt i byen, på jakt etter noe eller noen.
Dette er dristig, berusende pop med skarpe nok kanter til at man vil høre det igjen og igjen.
Musikkanmelder THE HIVEMINDS BESTÅR av noen av Bergens mest produktive undergrunnsmusikere og de spiller på tvers av sjangere som garage, pønk og country. Deres nye dobbeltsingel «No Fun No More» er utgitt på etter hvert legendariske Back To Beat Records, godt kjent for å sette sammen noen av byens beste fester.
«No Fun No More»og b-siden «Run (Away From Myself)» slenger oss tilbake i tid, til tiden da garagerocken regjerte og rockeplater hørtes ut som om de var spilt gjennom en grumsete, rusten mikrofon. Låtene er høyenergiske, direkte og massivt dansevennlige. Der «No Fun No More» er lekkert nostalgisk og samtidig lett på tå, er «Run (Away From Myself)» syndig og mørk – parallellene til The Cramps er åpenbare.
FRA GRUMSETE TIL GLATT; Sons of Vanity er et seksmannsband som har gått fra småskalaprosjekt til å vaere et av de fremste unge countrybandene i Norge. Selv beskriver de sin stil som en blanding mellom «outlaw country rock, sørstatsrock og americana». Lydbildet deres er ved første lytt påfallende listevennlig, det er ufarlig og imøtekommende. Men ved flere gjennomlyttinger åpenbarer det seg en aldri så liten skatt i deres siste singel for året, «Tend The Flame».
Det er en sofistikert og sammensatt hyllest til Nashvilles countryscene, med en varmende lyd understreket av en tidløs komposisjon. Her er det fele, pedal steel og silkemyke strofer. Dette er country som intelligent hyller heller enn å etterape sjangerklisjeer.
KAMELENS «LYCA» er et helt nytt kapittel i hans rapkarriere. Han er en artist som tidligere besto av 50 prosent myte og 50 prosent talent, men nå har denne balansen blitt forskjøvet. Det er først på denne EP-en at man hører ham i sitt rette element, både musikalsk og lyrisk.
Samfunnskritiske kommentarer fyres av med stil og selvsikkerhet, enten dette er mot Erna Solberg på «Inn og ut» eller et subtilt nikk til Brexit på «Digg Men Ekkel». Sistnevnte er for øvrig et forsøk på verdensrekord i metaforer for seksuelt samvaer. Som en ultimat kontrast er den etterfulgt av «Hon e fin», en drømmende meditasjon over forelskelse og kvinnen.
PÅ «LYCA» FÅR VI skrape i overflaten på Kamelen, og oppdager at det er mye bak den harde fasaden.
Musikkanmelder