Mørkt, men rørende om far og datters første møte
Oslo viser seg fra sin mest fotogene side i «Harajuku».
Saerlig i en situasjon hvor hun forestiller seg at hun svever over Oslo, og titter ned på byen, byggene, lysene, er animasjonen vakker.
Den gir en ellers ubehagelig scene et nesten drømmeaktig preg. Det funker så godt med bildene av Oslo som Kvasi-Japan, at jeg gjerne kunne sett flere slike animerte sekvenser.
Visuelt er det også mye annet som gir assosiasjoner til bilder man kunne sett i en japansk anime.
En enslig tåre på et kinn pyntet med glitter. En ensom jente i folkemylderet. Silhuetten av far og datter, idet et tog forlater stasjonen.
TIL TROSS FOR DET STORE antallet neonlys, er dette en mørk film. At det er lille julaften og flittig bruk av julemusikk, betyr ikke julestemning.
Vilde er i krise, villig til å gjøre nesten hva som helst for å komme seg bort, til og med møte sin far for første gang.
Samspillet mellom Ines Høysaeter Asserson og Nicolai Cleve Broch i scenene med far og datter er rørende. Broch evner å gjøre en mann som har tatt et rimelig uforståelig valg, til en stort sett sympatisk karakter, godt hjulpet av Ingrid Olava i rollen som hans saerdeles usympatiske kone.
Assersons evne til å formidle Vildes forvirring, sorg og sinne i møte med faren griper meg virkelig sterkt. Det er uten tvil en prestasjon som mange vil berøres av, enten de kan kjenne seg igjen i situasjonen hennes eller ikke.