En forestilling det står
Vigdis Hjorths utfordrende tekst er blitt en forestilling der mange briljerer. Ikke minst teatersjef Agnete Haaland selv.
VALGET OM Å sette opp «Arv og miljø» som urpremiere på Den Nationale Scene, er kanskje det aller modigste og mest overraskende valget teatersjef Agnete Haaland har gjort i sin sjefsperiode.
På teaterets hjemmeside skriver de at dette er en «kraftfull iscenesettelse av Hjorths bestselger». Det er vanskelig å tenke seg at denne forestillingen ville sett dagens lys, hvis det ikke hadde vaert for at romanen ble en salgssuksess.
I tillegg reiste den debatten om «virkelighetslitteraturen», som fremdeles ikke har lagt seg.
FÅ AV HJORTHS ROMANER er egentlig mer uegnet som teater enn denne. Hjorth har skrevet en svaert langsom bok, der tankerekker sakte vokser seg større, full av nyanser, tvil og tro, nølende og forsiktig. Ikke minst er den full av eposter, brev, sms-er og telefonsamtaler.
Historien handler om jeg-personen Bergljots (Kjersti Elvik) indre livskamp, som blir dratt frem av et (forholdsvis) verdslig arveoppgjør om to hytter på Hvaler.
Det er på en måte en fortelling der ingenting skjer, samtidig som alt utspiller seg.
Kjersti Elvik fyller virkelig hele den store tomme scenen alene, men best er det når hun kommer tett på oss. Noe som egentlig gjerne kunne skjedd oftere.
DA JEG LESTE AT forestillingen ble omtalt som en tv-produksjon, var det noe som vekket skepsis hos meg.
Jeg følte jeg har sett nok forestillinger i det siste der mye av handlingen er lagt på et bakrom og filmet med hodekamera eller ustødig hånd. Litt distansert og fjernt.
Heldigvis er løsningen regissør Kjersti Horn har valgt, alt annet enn dette. Bergljot er alene i et helt tomt scenerom. Alt er blottstilt og nakent. På en stor skjerm hevet over scenen dukker hennes medskuespillere opp.
Det blir mye rastløs vandring og mange utbrudd for Bergljot, og formspråket fremstår etter hvert noe repetitivt.
ELVIK GJENFORTELLER handlingen og «setter over» til samtaler med søsteren Astrid (Agnete Haaland) eller moren (Wenche Kvamme), ungene, kjaeresten (Pål Røn-