Forbløffende ustrukturert om fascinerende bergenser
Fantes det gode nordmenn i Vidkun Quislings regjering? Og var en av dem kronprins Olavs far?
Bomann-Larsen kunne ikke slå entydig fast at Mauds livlege Sir Francis Laking var far til gutten som ble norsk konge, og Synnestvedts indisier for at det i stedet var Irgens, er enda spinklere.
Men han har noen opplysninger som heller ikke er så lette å avvise, i hvert fall ikke ut fra kildematerialet han selv oppgir.
HVIS DETTE VIRKER litt rotete, så er det fordi boken om Irgens er forbløffende ustrukturert.
Synnestvedt sitter på en flott historie om en mann som i rettsoppgjøret stort sett høstet rosende omtale, også av ledere i Hjemmefronten, men som utvilsomt hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling og gått i tjeneste for okkupantene som kommissarisk statsråd.
UT FRA BOKENS tittel kan det virke som om Synnestvedt først og fremst vil problematisere at begrepet «svik» blir brukt om en mann som hadde ideelle grunner for å handle som han gjorde, og som stort sett obstruerte påbudet om å nazifisere departementet han ledet.
Irgens vil redde det som er igjen i Norge av handelsflåten, ikke minst hans elskede «Stavangerfjord». Men er det lov å vaere så naiv at han ikke så hva han legitimerte da han sa ja til Quisling? Dette diskuterer ikke Synnestvedt, og det er synd.
VED Å ANRETTE teksten som en collage, med store hopp frem og tilbake i kronologien, mange og til dels søkte sidespor, perifere detaljer og til dels enerverende gjentakelser, ødelegger han dynamikken i fortellingen.
Både diskusjonen om Irgens virkelig svek, det biografiske bildet av ham og diskusjonen av om han faktisk er kong Haralds farfar, blir for fragmentarisk og springende til at boken får saerlig tyngde.
FOR BERGENSKE lesere gir nok de mange historiske bildene og lokalkoloritten boken en ekstra verdi, men det er ikke til å komme forbi at den stort sett er en forspilt mulighet.