Romfolk blir fortsatt diskriminert
Hva er det som gjør at noen tillater seg å fysisk angripe tiggende romfolk?
Vit.ass. Institutt for sammenliknende politikk, UIB Til sammen var 990 barn og voksne av tater-/romanibakgrunn innom Svanviken i perioden 1908–1989.
LOVEN OM STERILISERING vedtok Stortinget i 1934. Den åpnet for tvangssterilisering av «sinnssyke» og «åndssvake» som ikke kunne antas å forsørge barn, eller som ville få «arvedefekte» barn.
Taterkvinner var mer utsatt for å bli tvangssterilisert enn andre kvinner. I perioden 1950–1970 ble 40 prosent av kvinnene som var på Svanviken sterilisert under oppholdet.
Dyrevernloven av 1951 forbød «omstreifere» å holde hest. Denne loven er det klareste eksempelet på en lovbestemmelse som hadde til hensikt å ramme den reisende livsformen som var typisk for taterne/romanifolket.
erstattet vergerådsloven, og førte til noe mindre bruk av institusjonsplassering og mer vekt på forebyggende tiltak i hjemmet. Det var likevel ikke før Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm om forholdene på Svanviken ble vist på NRK i 1973, at behandlingen av taterne/ romanifolket ble diskutert offentlig. Dette førte til at et utvalg ble satt ned for å utrede saeromsorgen for taterne/ romanifolket.
I 1974 ble forbudet i dyrevernloven opphevet. Steriliseringsloven ble opphevet i 1978. I 1999 fikk taterne/ romanifolket status som nasjonal minoritet i Norge, i likhet med jøder, kvener, skogfinner og sigøynere/rom. I 2005 kom diskrimineringsloven, som seinere ble erstattet med diskrimineringsloven om etnisitet, og som har til formål å hindre diskriminering i alle deler av samfunnet. Løsgjengerloven («tiggeforbudet») fra 1900 ble endelig opphevet av et enstemmig storting i 2006.
ÅRET ETTER BLE ROMANIA medlem av EU. Siden den gang har mange tilreisende romfolk kommet til Norge fra Romania og andre land i Øst-Europa, blant annet for å tjene penger ved å tigge.
Etter hvert som tiggerne ikke lenger primaert var narkomane, men tilreisende romfolk, har politikere tatt til orde for å gjeninnføre tiggeforbudet. Et kommunalt forbud mot tigging ble sågar vedtatt i 2014.
På sosiale medier og i kommentarfelt har vi sett hatefulle ytringer og rasisme mot romfolk. I april 2017 viste NRK Brennpunkt-dokumentaren «Lykkelandet», som sterkt indikerte at et rumensk nettverk på 140 personer kontrollerte prostitusjons- og tiggemarkedet i Bergen. Dette skapte voldsomme reaksjoner. Dagen etter fortalte tiggere at de hadde blitt sparket, slått og spyttet på.
HVA ER DET SOM GJØR at noen tillater seg å fysisk angripe tiggende romfolk? Antisiganisme er begrepet som beskriver den spesielle rasismen som er rettet mot romfolk og alle andre som kalles sigøynere eller liknende av storsamfunnet. I Norge gjelder dette både tatere/romanifolk, norske rom og tilreisende romfolk.
I min masteroppgave brukte jeg Norsk medborgerpanel, en internettbasert undersøkelse om nordmenns holdninger til ulike samfunnstema, for å finne ut i hvilken grad befolkningens holdninger til romfolk var i tråd med antidiskrimineringsidealet i lovverket. Holdningene viste at romfolk blir diskriminert i det nor- ske samfunnet, både ved at de ikke får samme sjanser som andre på boligmarkedet, og at de er mindre velkomne enn andre EØS-immigranter.
MINE FUNN VISER at vi synes det er mer greit å ha fordommer mot romfolk enn mot andre grupper, og at våre stereotypier om romfolk er svaert negative. Fordommer har gjerne en kjerne av sannhet, men det er uheldig om vi dømmer alle medlemmer av en gruppe basert på generaliseringer.
Den historiske konteksten er relevant for å forstå hvorfor det har vaert så vanskelig å spre antidiskrimineringsidealet i lovverket ut til befolkningen. Antisiganistiske ideer, stereotypier og fordommer tar lang tid å forandre. Det er mange likheter mellom de negative holdningene mot tilreisende romfolk i dag og de negative holdningene mot tater/ romanifolket på 1900-tallet.
EN ANNEN GRUNN til at vi fortsatt diskriminerer, kan vaere at regelverket mot diskriminering i stor grad er et resultat av tilslutning til internasjonale konvensjoner. Det har ikke vaert en sosial bevegelse for romfolks rettigheter tilsvarende for eksempel borgerrettighetsbevegelsen i USA eller kvinnesaksbevegelsen.
Lovverket er på plass, men for at holdningene skal spres, må innbyggere og minoritetsaktivister spille en større rolle enn de har gjort hittil.
Det betyr ikke at samfunnet ikke har gått fremover de siste hundre årene. De politiske endringene fra diskriminerende lover til lover mot diskriminering har skapt et mer inkluderende samfunn. Likevel gjenstår mer arbeid før romfolk ikke lenger blir diskriminert.