Russisk propaganda svekker Europa
Det er urovekkende at Europas interesser viker for interessene til ytre høyre og ytre venstre.
Skribent gjennom støtte til Le Pens Front National i Frankrike, Brexit-kampanjens uformelle talsmann Nigel Farage i Storbritannia, eller øvrige ytterliggående grupperinger som AfD i Tyskland, FPÖ i Østerrike eller Lega Nord i Italia – for ikke å glemme Trump-kampanjen.
Hva vi ser, er en støtte fra Moskva til enkelte partier, som så svarer ved å kjempe for nettopp Kreml sine kjernesaker. Blant annet forfektes det at Krimhalvøyen historisk er russisk, et argument tatt rett fra propagandaapparatet til Putin. Eller at sanksjoner mot Russland som følge av okkupasjonen ikke virker og er urettferdige.
SKAL VI TRO ytterpunktene, er selve konflikten i Ukraina EU og Natos feil, og der får også Nato-motstanderne muligheten til heller å skylde på forsvarsalliansen enn russiske styrker, som i full åpenhet okkuperte og initierte geriljakrig i Ukraina. Og nettopp her, under denne kritikken av Nato, som en form for aggressiv part mot Russland, er det at vi også ser den famøse hesteskoteorien: At ytre venstre og ytre høyre møtes og er forent om hvem sine interesser som bør fremmes.
Det er urovekkende at interessene til Europa, som er et konfliktfritt og demokratisk kontinent, er de som viker for disse politiske strømningene. Det er også urovekkende at det er blant disse strømningene at de etablerte blir kritisert for å vaere elitistiske og konspirerende, selvforraederske, mens politikken for deres egen del er noe som lett kan konkurranseutsettes til fordel for politiske føringer i Kreml.
FORTSATT GJENSTÅR DET en del på å gjøre lobbygruppenes bidrag til politiske partier mer transparente for offentligheten. Likevel er det enda et aspekt som rammer våre politikere og demokratier i Europa og Nord-Amerika, et aspekt som offentligheten så vidt har laert å kjenne.
En tydeliggjøring av hva demokratiers interesser er, sammen med en solid og fornuftig kritikk av demokratiers egne utenrikspolitiske standpunkt, vil i stor grad eliminere gråsonen som etableres mellom hva som er rett og galt i denne sammenheng. For russiske og andre autoritaere regimer er det nettopp her kampen står, å gjøre politiske situasjoner utydelige, gjøre massene usikre og dermed vinne frem med sine egne interesser.
RUSSLAND HAR ANNEKTERT Krim-halvøyen, landet engasjerer fortsatt separatister i østlige Ukraina, og støtter nasjonalister på Balkan-halvøyen – vel vitende om den nødvendige helende prosessen denne delen av Europa trenger. Men Russland kan samtidig gjøre motstand mot Kosovos uavhengighet, stikk i strid med sin egen argumentasjon om at russiskbefolkede områder tilhører Russland. Det samme gjelder den arabiske våren i Syria, hvor folkelig opprør mot en brutal diktator ble slått ned på med hjelp fra Moskva. Samtidig argumenterte samme propagandaapparat med at Vesten støtter terrorister og IS.
Det er imidlertid tydelig hvem som har aktiv militaer deltakelse også i dette landet.
DETTE PÅVIRKER FOLKEOPINIONEN enda mer. Da flyktningstrømmen var på sitt verste, var det Assad og Putin som bombarderte sivile områder, som igjen genererte flyktninger. Dette skulle i sin tur øke misnøyen mot innvandring og muslimer i Europa. Slik presses selv de etablerte partiene på verdiene som den demokratiske delen av Europa så lenge har hatt suksess med. Å støtte ulike argumenter, eller lytte til lobbygrupper er ikke galt i seg selv. Men hvis det begynner å tegne seg et bilde av blind lydighet, og dette går på akkord med de verdier og institusjoner som har gitt oss vår sikkerhet og stabilitet, må det tegnes et klart bilde av hvor problemet ligger og hva som truer interessene til liberale demokratier.
Usman Asif ( f. 1984) skriver blant annet om den politiske utviklingen i Sør-Asia og Midtøsten på sin nettside www.usmanasif. wordpress.com. Twitter: @UsmanBaghi apotekloven, der det står: «Apoteket skal ha rutiner for tilførsel av varer som sikrer rask levering til lager av varer som omfattes av forhandlingsplikten».
SÅ HVA ER FEIL? Det finnes bare én kur for å ta knekken på dette systemet: fri konkurranse. La Rema og Kiwi selge reseptbelagte apotekvarer. Ikke fordi de er bedre eller verre enn folk som jobber på apotek, men fordi fri konkurranse er et mektig pedagogisk instrument. Det er det eneste som kan disiplinere aktørene til å yte sitt beste.