En virkelig verdig gullpalmevinner
«Shoplifters» er både en hjerteskjaerende og varm utforskning av hva en familie er og kan vaere.
ANMELDT FILM
«Shoplifters»
HHHHHH
Drama
Regi: Hirokazu Kore-eda Japan
2 timer, 12 år
KNAPT NOEN REGISSØR greier som Hirokazu Kore-eda å lage så stillferdige filmer, og likevel fylle dem med en slik eksplosiv kraft.
KNAPT NOEN HAR holdt så fast i familien som tematikk, og undersøkt dens betingelser og følelsesmessige relasjoner fra så mange vinkler og ståsteder.
De forlatte barna i «Nobody Knows». Generasjonskonfliktene i «Still Walking». Biologisk arv og sosialt miljø i «Som far, så sønn». Søskenkjaerlighet i «Søstre».
NÅ, MED EN BEJUBLET Gullpalmevinner fra Cannes, går han enda et skritt lenger og stiller spørsmålene om mulig enda skarpere. I så måte oppleves «Shoplifters» på sett og vis som en film som slutter ring med «Nobody Knows», samtidig som den gjør noe helt annet.
Den går til kjernen for menneskelig gruppedannelse og spør hva som egentlig knytter oss sammen. Biologiske bånd, eller kjaerlighet? Omsorg? Økonomisk utnyttelse som også innebaerer økonomisk overlevelse?
DA ER DET PÅ TIDE å introdusere familien Shibata, bestående av far, mor, bestemor, en tenåringsjente og en prepubertal gutt.
Den består etter hvert også av en liten jente de tar vare på, da de oppdager at hun neglisjeres og mishandles av foreldrene. I realiteten er det snakk om en bortføring, men som de konkluderer: Så lenge de ikke krever løsepenger, er det ikke kidnapping.
UTSAGNET ER symptomatisk for familiens moralske kodeks. Sjelden så du en familie der små gester og handlinger uttrykker så sterkt samhold, så mye ømhet og kjaerlighet, og en helt saeregen form for samhandling.
Sistnevnte omfatter også far og sønns signaliserte samarbeid når de i fellesskap stjeler varer i butikker. Dette er en familie der penger er et gjennomgangstema, og der det ikke spiller noen rolle hvordan pengene skaffes til veie. Hver og en har sine metoder.
PÅ SETT OG VIS danner Shibatas en urfamilie, selv leiligheten de bor i har preg av å vaere en kaotisk og overfylt, men også lun hule, der de sover tett sammen på madrasser på gulvet.
Den trange leiligheten utgjør en slående kontrast til de luftige rommene i husene som sto sentralt i «Still Walking» og «Søstre», slik den slitte urbaniteten kontrasterer den saeregne, japanske estetikken i de samme filmene.
«Det er kaldt», sier far Osamu; og snakker ikke nødvendigvis kun om vaeret.
SLIK TREKKER Kore-eda oss inn i et samtids-Japan der splitt og hersk og utnyttelse og utbytting får helt konkrete former.
Når en arbeider skal sies opp, kaller arbeidsgiver inn to aktuelle kandidater og overlater dem til selv å forhandle om hvem som må slutte. Så hvem er egentlig kriminell?
Spørsmålet er for enkelt. «Shoplifters» er en lagkake av en film, like sammensatt og full av nyanser og motsetninger som menneskene som befolker den.
Det er en overraskende film, breddfull av varme og av det saeregne tempoet som kjennetegner Kore-edas filmer; og det er – som hans foregående filmer – en beretning som kan sees igjen og igjen, for stadig å oppdage noe nytt.
DE SOM KJENNER Kore-edas filmografi (langt fra alle har vaert vist i Norge), gjenkjenner flere av hans faste skuespillere, som også er blant Japans fremste.
Lily Franky, som Osamu. Nylig avdøde Kirin Kiki som bestemor Hatsue. Og så er det disse formidable barneskuespillerne. Kairi Jyo som sønnen Shota og vesle Miyu Sasaki som Juri, den vesle jenten familien tar hånd om. Helt til å spise opp, begge to.