Svartsynet i øverste etasje
28 berømte intellektuelle advarer mot høyrepopulistene som river Europa i stykker. Er det noen som lytter?
GÅR DET TIL HELVETE NÅ? Når 28 av Europas ledende forfattere og intellektuelle mener at Europa har kompasskurs i den retningen, burde det gjøre sterkt inntrykk. Men oppropet, som ble publisert i flere europeiske aviser i forrige uke, har ikke ført til større rystelser, verken her i Norge eller i et Europa de er så bekymret for.
DET ER LITT RART. Oppropet ble publisert i franske Libération, britiske The Guardian og norske Aftenposten.
Blant signaturene finner vi nobelprisforfattere som Svetlana Aleksijevitsj, Elfriede Jelinek, Mario Vargas Llosa og Orhan Pamuk, og andre markante forfattere som Milan Kundera, Bernard-Henri Lévy, Ian McEwan og Salman Rushdie.
«Vi må nå ville Europa, eller gå under i bølgene av populisme», skriver de.
BAKGRUNNEN FOR oppropet er reell. I mai er det valg til EU-parlamentet, og ifølge meningsmålere kan euroskeptikere, nasjonalister og høyrepopulister innta hele en tredel av de 751 plassene.
Her står de i kø, fra Ungarn og Polen i øst til Belgia i vest og Italia i sør. Donald Trumps tidligere rådgiver Steve Bannon driver kampanje for dem alle. Og samtidig er Storbritannia på vei ut av unionen. EU står vitterlig midt i et politisk jordskjelv.
TEKSTEN ER skrevet i beksvart høyprosa, og fungerer som et dommedagsvarsel. Hele «ideen om Europa» står i fare:
«Vi regner oss blant europeiske patrioter (...), som forstår at det som nå står på spill, trekvart århundre etter fascismens nederlag og tretti år etter Berlinmurens fall, er en ny kamp for sivilisasjonen», skriver de.
Oppropet gjør inntrykk, fordi det er preget av samme alvor og språklige stil som liknende advarsler skrevet for 80 og 90 år siden, rett før antisemittisme, fremmedfrykt, nasjonalisme, fascisme og nazisme rev Europa sønder og sammen.
MEN IRONISK NOK er det fare for at de 28 selv blir en bekreftelse på hvorfor høyrepopulistene er så bråkjekke for tiden: Dette er eliten som bekrefter sitt selvbilde.
Dette er de intellektuelles klubb, de som har sittet i salongene sine og diskutert ideen om Europa, uten at «folket» nådde frem til dørmatten en gang.
Oppropet blir derfor et eksempel på hvor krevende det er å nå frem til dem som stemmer på populistene. Forutset- ningen for et fornuftig samtale er jo at det finnes et minste sett av fakta eller samlet vitenskap partene kan ta utgangspunkt i.
MEN FOR NASJONALISTER og populister på ytre høyrefløy er jo dette ganske irrelevant. Livsgrunnlaget deres er jo å undergrave «elitenes» makt, som nettopp viser seg i en brautende forakt for slike intellektuelle.
Så stor er mistilliten til elitene, spesi- elt i enkelte europeiske land, at ideen om nasjonalstatens fortreffelighet blir lett å selge. Ikke «ideen om Europa», som filosofen og forfatteren George Steiner har skrevet så vakkert om.
PARADOKSALT NOK er velgerne selv i ferd med å overføre makt til forførere som selv ikke har særlig sans for demokratiet.
I Polen og Ungarn er nasjonalistregjeringene allerede kommet et stykke på vei med å bygge ned de demokratiske institusjonene for å sikre sin egen makt.
HØYREPOPULISTISKE demagoger står godt fundamentert i konspirasjonen; de hevder at verden styres av krefter som ikke vil «folket» vel.
De som hevder at klimaforskere kun er pengegriske opportunister og manipulatorer. Og at «dypstaten» og jødene vil ta over Europa, eller eventuelt selge hele kontinentet til radikale islamister. ALLE SOM HAR sveipet innom kokohøyregrupper på Facebook eller kommentarfeltet på Resett.no forstår hvor krevende det kan være å forholde seg til en sann konspiratoriker.
Uten konspirasjonen har populistene ingen svar på de virkelig store spørsmålene. Uten forakten for fakta og vitenskap er de pip nakne.
NÅR EN TREDEL av EU-parlamentet kan falle under kontroll av populister som egentlig ikke vil ha noe EU-parlament eller union, forstår jeg godt at de med hjertet i Europa blir engstelige.
Det er ikke enkelt å tro på det opplyste, liberale samfunnet dersom Europas politiske sentrum stikkes i brann.
KANSKJE DET KAN hjelpe å se tingene på en litt annen måte. Det er lett å innbille seg at Viktor Orbán, Geert Wilders og Nigel Farage er blitt en slags ideologisk «normal».
Det er de slett ikke. De er langt unna politisk flertall i Europa, de bare tar så altfor stor plass i vårt bilde av offentligheten.
FOR OFFENTLIGHETEN består av mer enn ytterkant. Det finnes et stort og moderat sentrum, som er opptatt av fred, frihandel, kunnskapsutveksling, basale menneskerettigheter og det å dra på helgetur til Milano uten å bli kroppsvisitert på hver eneste flyplass.
Også de må bli sett, dyrket, hørt og pleiet, og få sin plass ved bordet. Jeg har fremdeles litt tro på den store, moderate midten.
De som vil Europa, og som vil det så sterkt at de ved de neste valgene stemmer ned de destruktive kreftene.
TROSS LYDEN av alarm i oppropet, skinner det gjennom at de 28 forfatterne har tro på den brede konsensusen om at demokrati er det beste, når alt kommer til alt. Det finnes heldigvis en gnist av optimisme der.
Hvis det går så ille ved vårens europavalg som opprop-forfatterne tror, vil likevel to tredeler av EU-parlamentet heie på dem og deres ideer.
Det er litt for lett å glemme. Og det er i det minste et sted å begynne rekonstruksjonen av «ideen om Europa».
Alle som har sveipet innom kokohøyre-grupper på Facebook eller kommentarfeltet på Resett.no forstår hvor krevende det kan være å forholde seg til en sann konspiratoriker.