Leker med revysjangeren
Musikalsk og vellykket forestilling om det å lage en forestilling.
for oss, og det er ingen tvil om at denne skolen, som har en egen musikklinje, har svært gode musikere som vet å skape god stemning.
DET GJØR AT MAN etter første akt kan spørre om dette ikke er en revy, men heller en konsert med korte, lekne revyinnslag mellom hver låt. I første del har vi fått en artig liten scene som viser hvordan ungdommer sitter med nesen nede i mobilen, bortsett fra når de iscenesetter seg selv gjennom sosiale medier, og hvor selve bruddet mellom selvfiksjon og virkelighet skaper den komiske effekten.
Alle er nemlig greie og forsiktige, bortsett fra når de blir fotografert og filmet, da er de fulle, gale og utagerende. Vi har også fått en sarkastisk kommentar til russefester på ferieøyen Kos, samt forslag til videreutvikling av programkonseptet «Skal vi danse».
DET ER FØRST ETTER pausen forestillingen virkelig får et løft. Flere av sketsjene viser en evne til godt dramaturgisk håndverk, når virkemidler som pantomime, illusjonsbrudd og andre overraskelseseffekter tas i bruk. En virkelig høydare er når KrFs Hareide og Ropstad står med hver sin caps og fremfører en rap-battle, mens Bollestads rolle er å levere «the beats» ved å trampe takten.
Et nydelig musikalsk gjensyn med Knutsen og Ludvigsens forheksede prinsesse fra bandhold må også nevnes.
DET SOM GJØR at denne forestillingen står seg godt, er at elevene evner å ramme forestillingen inn til slutt, ved å gå direkte på publikum og liksom spørre oss hva vi mener.
Før noen får sagt et pip, svares det for oss, og slik samles trådene. Dermed er det på det rene med at vi ikke bare har å gjøre med unge mennesker som er i stand til stå på en scene, men som også evner å reflektere over hva det vil si å gjøre akkurat det.
Teateranmelder i BT