Forenkling av barnevernsforskning
Hvordan det går med barna, avgjøres av hva de har vært utsatt for før de ble plassert.
Professor i rettsvitenskap, Oslo Met
Professor II i psykologi, OsloMet
Forsker I, NOVA/OsloMet
EIVIND MELAND SKRIVER i BT at barn som blir boende i sin egen familie «kommer som regel best ut», og at «forskningen viser at vi skal være forsiktige med å fjerne barn fra sin biologiske familie». Som støtte for dette bruker Meland forskning og statistikk på en misvisende måte. Som mangeårige forskere i dette feltet, ønsker vi å korrigere bildet Meland gir. At man skal være forsiktig med å fjerne barn fra sin biologiske familie, har alltid vært utgangspunktet etter norsk rett. Det fremgår av forarbeider og rettspraksis at barnets omsorgssituasjon da må være «forholdsvis klart uholdbar».
Helsetilsynets nye barnevernsundersøkelse bekrefter at omsorgssakene omhandlet barn i svært alvorlige situasjoner. Meland skriver at saker med vold, mishandling, misbruk, rus og grov vanskjøtsel utgjør 25 prosent av alle omsorgsovertakelser, mens 75 prosent avgjøres ut fra «barnets beste». Det er feil. Disse prosentene finnes ikke i SSB’s barnevernsstatistikk, og statistikken mangler tall om fylkesnemndenes begrunnelser for omsorgsvedtak. GIR FORSKNING GRUNN til å være enda mer forsiktig med omsorgsovertakelser enn vi er i dag? Videre viser Meland til en norsk studie fra UNI Research for å vise at barn har det bedre ved å bli værende i hjemmet. Denne undersøkelsen gjelder kun hjelpetiltak, og vi mener at den derfor ikke er relevant. De amerikanske Foster Care Alumni-studiene brukes også som argument, men de har ikke undersøkt om det er bedre å bli boende hjemme, enn å bli plassert. Meland viser også til et svensk studie fra 1970-tallet som sammenlikner adoptivbarn, fosterbarn og de som ble boende hjemme. Ikke bare har denne studie en foreldet kontekst, men den viser også at de barna som ble boende hjemme, kom dårlig ut. Adoptivbarna kom best ut i denne studien, mens de som ble boende hjemme, kom dårligst ut.
FORSKERE HAR UNDERSØKT hvordan det gikk med barnevernsbarn som unge voksne når det gjaldt utdanningsnivå, inntekt, bruk av sosialhjelp og arbeidsledighet. Her kom de som hadde vært i fosterhjem best ut, fulgt av dem som hadde bodd hjemme med hjelpetiltak og de som hadde vært på institusjon.
DET AT UNGE UNDER barnevernets omsorg kan ha større psykiske utfordringer sammenliknet med unge voksne som aldri har vært i kontakt med barnevernet, må vi dessverre forvente. Avgjørende her er arten av omsorgssvikt barn og unge utsettes for før de plasseres utenfor hjemmet, og i hvor stor grad de opplever ustabilitet etterpå.
Barn under omsorg har i langt større grad enn andre barn vært utsatt for vold og overgrep før plassering: en av de største risikofaktorene for psykisk uhelse vi kjenner. Mellom en femtedel og en fjerdedel av barn under omsorg må flytte mer enn tre ganger, men flertallet opplever stabilitet.
HVORDAN DET GÅR med barn som har vært under barnevernets omsorg, avgjøres av hva de har vært utsatt for før de ble plassert, alder ved plassering, kvaliteten på omsorgstilbudet, oppfølgingen etterpå, og barnas egne ressurser. Det siste – ressursene – har vi vært altfor lite opptatt av.
Samlet sett kan vi fastslå at hvordan det går med barn som har vært under barnevernets omsorg, avgjøres av flere ting. For eksempel hva de har blitt utsatt for, alder ved plassering og kvalitet i omsorgstilbudet. En pågående studie gir oss ny og viktig kunnskap om dette, som forhåpentligvis kan brukes til å bedre barnevernsbarns livskvalitet.