Endelig ble han Kong Sverre Anders Pamer
Den evige tronarving nådde endelig toppen. Ved å smadre kongen.
11. MARS i fjor: Sverre Lunde Pedersen har et kvart minutt til gode på Sven Kramer på 10.000 meteren. Et hav av tid. Han er i sitt livs form, og skal bare skli rundt ovalen ute i Amsterdam.
Han sklir på trynet i stedet. VM-tittelen han har ventet på så så lenge, mesterskapet Norge har ventet på så lenge, gikk fløyten. Han var best i verden den helgen, men han falt. Beviset fikk han aldri.
SVERRE LUNDE PEDERSEN har hatt uflaks. Han har vært udyktig. Han har misset og han har kommet til kort. Verdens beste junior, verdens største talent.
Men aldri bare verdens beste.
Ikke før denne torsdagen i februar i 2019.
Det er ikke så vanskelig å unne ham den. Jeg tror til og med Patrick Roest unner ham gullet, nederlenderen som fikk det servert i fjor. Det må ha smakt emment da han bet i sin gylne medalje, for også Roest visste at på det tidspunktet var det en annen som var bedre enn ham.
TORSDAG KVELD fikk Roest en annen smak i munnen, denne gang av blod. For Sverre Lunde Pedersen gikk et optimalt løp. Han holdt rundetidene stabilt, og han traff med alle inngangene til svingene. Eller som han selv sa til NRK etter løpet:
«Farten stoppet ikke».
Dermed, da Roest skulle forsøke seg, gikk nederlenderen på en alle tiders smell. Da han stavret seg inn på oppløpet, kunne han hatt god bruk for en stav. For Roest forsøkte seg på noe som ikke var mulig, han skulle overgå et perfekt løp.
Men Roest har aldri vært kongen. Det er det Sven Kramer som har vært. Han har vunnet og vunnet. Han har lagt opp og kommet tilbake. Og fortsatt med å vinne.
SVEN KRAMER ble slått med nesten fem og et halvt sekund av Sverre Lunde Pedersen på denne 5000-meteren. Det er ikke bare utklassing.
Det er en detronisering.
Norge har aldri vunnet gull i VM i enkeltdistanser. Det handler selvsagt om at det ikke er den eldste konkurranseformen innenfor skøyteløp – det første mesterskapet ble avholdt i 1996. Men det forteller litt om hvilken skyggefull dal norsk skøytesport har befunnet seg i de siste tiårene. Når vi treffer nederlendere rundt omkring i verden og sier vi er norske, snakker de fremdeles om Johann Olav Koss.
Deres overmann.
Det er ikke så vanskelig å unne ham den. Jeg tror til og med Patrick Roest unner ham gullet, nederlenderen som fikk det servert i fjor.
NÅ HAR NORSK skøytesport reist seg. Håvard Lorentzen var verdens raskeste mann på skøyter i fjor. Han er fortsatt helt i verdenseliten. Og nå tok Sverre Lunde Pedersen endelig gullet også på 5000-meteren.
Begge er fra Fana IL i Bergen. Det er bortimot uvirkelig å tenke på, selvsagt, men dokumenterer også hvor langt man er i stand til å nå med en god plan, noen dyktige ildsjeler og et knippe virkelig motiverte utøvere.
Motivasjonen til Sverre, har det aldri vært noe galt med. Han har sett opp på Sven Kramer på diverse seierspaller,
men aldri latt seg knekke eller stoppe av det tilsynelatende evige forspranget frem til Kramer.
Heller ikke da han surret rundt i den regnvåte isen i Amsterdam den søndagen for 333 dager siden.
HAN BARE REISTE SEG opp, tok seg sammen og fullførte til sølv. Og mens han hørte den nederlandske nasjonalsangen for n’te gang, må han ha tenkt at dagen kom til å komme. Den dagen han skulle bli Kong Sverre. Den dagen da han kom
til å få høre sin nasjonalsang.
FOR, JA, VI ELSKER slike folk. Som reiser seg uten å mukke, uten å sutre og som sørger for å slå tilbake. Med en mektig revansj!