Baldwins fortelling fremdeles provoserende aktuell
James Baldwins berømte roman er blitt film. Tish Rivers spilles av KiKi Layne, og Alonzo «Fonny» Hunt spilles av Stephan James.
«If Beale Street Could Talk» er en vakker kjærlighetshistorie i en stygg virkelighet.
De har kjent hverandre hele livet, men blir likevel sjenerte i det de innser at nye følelser har oppstått mellom dem.
Filmen ser like vakker ut som kjærligheten mellom Tish og Fonny føles. Hvert eneste bilde virker nøye gjennomtenkt, og lyses opp av fargerike 70-tallskostymer.
Gult dominerer spesielt, fra første bilde. Dette akkompagneres av et nydelig, følelsesladd, Oscar-nominert lydspor, komponert av Nicholas Britell.
INNIMELLOM VISES også ekte svarthvitt bilder. Disse understreker på et vis hvor reell Tish og Fonnys’ opplevelse av å være svarte i Amerika er, hvor mange som har opplevd lignende situasjoner som deres, på ekte.
For det kommer etterhvert frem at Fonny er feilaktig anklaget, og helt klart et offer for rasisme. En hvit politimann som Fonny tidligere kranglet med, har sørget for at han blir utpekt som forbryteren.
Særlig dette gjør filmen provoserende aktuell. Amerikanske statistikker viser at antall svarte i fengsel lenge har vært overveldende stor i forhold til hvite.
I EN SCENE FRA FØR Fonny havnet i fengsel, møter han sin gamle venn Daniel (Brian Tyree Henry). Daniel har nylig sluppet ut av fengsel, etter selv å ha blitt anklaget for noe han ikke gjorde.
Han forteller om hvordan han, som mange andre, ble presset til å tilstå, og om hvor dårlig han ble behandlet der. Daniel nevner aldri hva fengselsvaktene faktisk har gjort mot ham, men bare måten han formidler på vitner om hvor mye det har smertet ham.
DET VISER SEG OGSÅ at den puertoricanske kvinnen som har sagt at Fonny er skyldig, ikke kan klandres direkte.
Systemet har sviktet også henne, har ikke forsøkt å finne den faktiske gjerningsmannen, bare funnet frem til en som hun lett kan peke på.
«If Beale Street Could Talk» er en slik blanding av vakre scener og musikk, en så fin kjærlighetshistorie, og et så smertelig realistisk problem, at jeg sitter igjen både sørgmodig og håpefull.