Askøys store rockesønner er deilig uforutsigbare
Ribozyme har fremdeles imponerende popteft.
vei nesten irriterende fengende melodier som tidvis lokker tankene i retning 30 Seconds to Mars. Manisk, urovekkende, snålt og snedig, men det smeller som bare det.
PROGRESSIV ROCK er litt som en tapasbuffé: mange små, artige greier som hver for seg kan være morsomme, sjarmerende, nydelige og delikate. Men når du lesser altfor mye på tallerkenen samtidig, blir det til en snodig grøt av smaker og teksturer.
Ikke rart at mange kan bli fort forsynte. Ribozyme balanserer faretruende nærme dette punktet, men bikker aldri over i det uspiselige.
DET SKYLDES først og fremst en imponerende popteft. Silkemyke vokalmelodier og berusende oppbygninger er det perfekte tilbehøret til uventede brudd, spretne bassganger og eggende rytmer.
Hardt og mykt om hverandre gjør dette til en usedvanlig tilfredsstillende lytteropplevelse, bare hør på den eggende «Sonic Wealth», energiske «Tied To The Grid» eller den mektige «Plasma».
«ARGUTE» ER IKKE like rå som forgjengeren «Grinding Tune» (2015). Det nye lydbildet er langt mer komplekst og nyansert, men på veien har bandet mistet litt av det rene, mer konfronterende lydbildet som kledde dem så godt.
Riffene er ikke like seige som før, og de atonale elementene er tonet en smule ned. Men er det én ting som alltid er konstant med Ribozyme, så er det at de alltid er i utvikling. Og de vet fremdeles hvordan de skal overraske.