Viste Verftet hvorfor hun er verdens kuleste popstjerne
Svenske Robyn gjør ikke alltid som forventet. Og bra er det.
ANMELDT KONSERT
Robyn
HHHHH
USF Veftet (utsolgt)
«IT’S FREE, BABY», synger Robyn fra scenen på USF Verftet, når hun fremfører sangen «Love is free». Låten, som Robyn spilte inn under artistnavnet Robyn & La Bagatelle Magique, er en av de mest rendyrkede, men samtidig lekne klubblåtene Robyn har gitt ut. Den viser en artist som gjør akkurat som hun vil – en musiker som nettopp er fri.
Og det er denne lekenheten som preger Robyns konsert på USF Verftet onsdag. Publikum får de allsangvennlige poplåtene, men hun utfordrer også folk med langt mer kunstferdige uttrykk – inkludert en danser som tilsynelatende kommer og går litt som det passer ham. Og i konsertens kanskje aller best vellykkede del, dyrker hun klubbmusikken og gjør Røkeriet om til et lite stykke Ibiza. Noe som er godt gjort på en regntung onsdagskveld i februar i Bergen.
HVIS NOEN utenforstående hadde fått tilgang til mine lytterdata hos Spotify de siste månedene, hadde de trolig begynt å lure på om de var blitt hacket av Robyn og plateselskapet hennes. Stockholmerens siste plate, og spesielt tittellåten «Honey», er nemlig blitt spilt så mange ganger at det nesten er litt flaut. Men det eneste kriminelle Robyn har gjort, er å lage en bittersøt klassiker av en poplåt, som har så mange lag og ulike stemninger at den er umulig å bli lei.
Etter introlåten «Send To Robyn Immediately», er det nettopp der Verftet-konserten begynner, med «Honey». Innledningsvis sitter ikke låtens særegne rytme helt, men etter hvert kommer Robyns ekstremt kompetente musikere inn i det. For selv Robyn står selvsagt ikke alene på scenen, og det er langt fra snakk om noen halvinspirert plankekjøring av Robynkatalogen fra henne og bandets side
Flere av låtene er innledningsvis knapt gjenkjennbare. Den kule liveversjonen av «Be Mine, for eksempel, høres tidvis ut som noe nyveivbandet Talking Heads kunne spilt inn tidlig på 80-tallet.
PÅ MIDTEN AV 90-TALLET jobbet Robyn tett med den svenske superprodusenten Max Martin, som seinere skulle produsere globale landeplager for alt fra Britney Spears til Bon Jovi. Men tidlig på 2000-tallet brøt hun med Martin. Hun ville ikke være med på Britney-kjøret – hun ville gi ut den musikken hun ville, når hun ville.
Da Robyn slapp «Honey» i fjor høst, hadde hun ikke gitt ut et album siden «Body Talk» 2010. Og det er Robyns signaturlåter fra «Body Talk»tiden, låter som «Hang With Me», «Dancing On My Own» og «Call Your Girlfriend», som virkelig får frem allsangen blant publikum.
De innehar denne særegne blandingen av eufori og melankoli, som Robyn langt fra er alene om å beherske, men som likevel er blitt hennes varemerke.
Men på Verftet er det ingen som verken danser – eller synger – alene.
DESSVERRE HAR Robyn tydelig tekniske problemer mot slutten av konserten, noe som går ut over vokalen hennes. Vokalprestasjonen er i det hele tatt litt ujevn konserten gjennom – det er som om vokalen av og til drukner litt i det svært ambisiøse lydbildet.
Men Robyn-konserten på Verftet gir oss uansett en rekke øyeblikk få andre artister kunne gitt oss. Fremføringen av «Because it’s in the Music» fra den siste platen er nydelig. Og partiet der nevnte «Love is Free» går over i «Between The Lines», og klubbmusikken slippes løs, viser hvilken vital popstjerne svenske Robyn er.
I løpet av konserten sendes tankene til alt fra Prince og til våre egne Röyksopp. Hun siterer flittig fra musikkhistorien, men det høres hele tiden ut som Robyn.
Det finnes ingen helt som henne.