Frysende, smertefull fremføring av krigstidens musikk
Variert konsert med verker fra norsk, sovjetisk og amerikansk musikk fra tiden omkring andre verdenskrig.
David Oistrakh som i sin tid urfremførte fiolinkonserten.
Gluzman tar med seg erfaringene fra denne tradisjonen når han går inn i verket. Han åpner med bitende, kvass frasering. Han demper tonen, spiller «mørkt» uten fiolinens vanlige stråleglans. Og han forløser det som er blitt kalt Sjostakovitsj «smertekvote».
Førstesatsens nocturne er dyster, bitter. De turbulente raske satsene er rasende, hissige. Og tredjesatsens lange, krevende kadens er nesten uutholdelig intens. En imponerende sterk tolkning, frysende, smertefull.
ETTER PAUSEN gikk turen til USA, til Aaron Coplands tredje symfoni som han skrev i 1944 og fikk urfremført i 1946.
Han beskrev den selv som en symfoni om «slutten på krigen», en musikalsk fremstilling av «den euforiske stemningen i landet».
Verket tilhører det som er blitt kalt hans «Americana»periode, en periode der han skrev enkel, folkelig musikk og trakk veksler på sine erfaringer som filmkomponist.
Fra Littons tid som sjefdirigent for BFO vet vi at dette er en type musikk han føler seg hjemme i.
Han liker fargerike verk med stor messingseksjon og mange folk bak slagverket, han liker å trekke opp voldsomme musikalske kontraster, liker å leke med rytmisk komplekse former.
NÅR DET GJELDER musikk av denne typen, kan Littons entusiasme og energi ofte virke smittende, både på musikerne og på publikum i salen.
Men denne torsdagen lyktes det ikke. Orkesteret fulgte lojalt Litton på reisen gjennom de åpne amerikanske landskapene, men den store euforien uteble.
Coplands store musikalske visjon fikk et bastant og nokså bråkende uttrykk og kom aldri til å løfte seg.
Musikkanmelder