Bergens Tidende

Når pappa var edru, var han verdens beste pappa

-

Jeg har aldri vært redd for pappa, verken edru eller full. Å høre at noen andre har vært det, var helt jævlig.

ham. Det hadde de jo ofte. Vi har grått i telefoner til alle slags mulige instanser og bedt om hjelp, vi har følt at vi har dunket hodet i veggen, og vi har vært så slitne at vi bare har hatt lyst til å gi opp.

MEN VI HAR OGSÅ vært på lange, fine fisketurer med verdens beste pappa. Vi har vært ukevis på hytten om sommeren med en pappa som alltid passet på oss når vi skulle bade, som lagde mat, tok oss med på bærturer, leste for oss på sengekante­n og lærte oss masse. Når pappa var edru, var han verdens beste pappa. Å gi ham opp var aldri noe alternativ.

EN ANNEN GANG pappa var innlagt, merket vi at han var i ferd med å få delirium, en abstinens-tilstand med hallusinas­joner og kraftig skjelving. Han var skeptisk og snakket om spionpenne­r. Vi sa ifra til personalet, og fikk beskjed om at de hadde alt under kontroll. De hadde lang erfaring med medisineri­ng av delirium. Mamma ringte ringte behandling­sstedet og fortalte at de var nødt til å passe ekstra godt på.

Påfølgende natt fikk pappa så kraftig delirium at folk rundt ham ble skremt. Han gikk inn på andre pasienters rom og kastet ting rundt seg. Politiet måtte tilkalles for å legge ham i bakken. Vi fikk høre at en av sykepleier­ne ble livredd. Jeg har aldri vært redd for pappa, verken edru eller full. Men å høre at noen andre har vært det, var helt jævlig. HISTORIEN OM PAPPA viser krystallkl­art hvor viktig pårørendes innsikt kan være, og hvor viktig individuel­l medisineri­ng er. At et sykehusopp­hold ikke alltid er det riktige stedet for rusmisbruk­ere å skulle begynne å «trappe ned» etter flere tiårs høyt forbruk av piller og alkohol. Det han trengte var behandling av spesialist­er på tung medisineri­ng og psykoser, og videre oppfølging over lang tid. JEG HAR FÅTT høre mange historier om hvordan pårørende har opplevd helsevesen­ets manglende vilje eller evne til å hjelpe. Jeg er sikker på at det også finnes mange solskinnsh­istorier, og ikke minst tonnevis av vanvittig flinke folk i helsevesen­et med et brennende ønske som å hjelpe, men som kanskje kjemper i et system som bare rett og slett fungerer for dårlig.

DEN SISTE GANGEN PAPPA ble innlagt på en rusinstitu­sjon, hadde han allerede vært uteligger en stund. Vi ba spesifikt om at de måtte hjelpe pappa med å finne et sted å bo, og være så snill å ikke slippe ham ut til ingenting. Tre måneder seinere var det akkurat det som skjedde. Pappa ble sendt «hjem» til presenning­en sin, uten så mye som et nummer å ringe. Hva er dette såkalte etterverne­t da? Finnes det egentlig noe ettervern?

Pappas historie er dessverre ikke unik. Vi trenger bedre rusomsorg, behandling, individuel­l medisineri­ng, ettervern og forebyggin­g. Og det trenger vi nå.

Jeg vet ikke om pappa hadde levd om hjelpen hadde vært mer tilgjengel­ig for ham. Men jeg vet hvor mange ganger vi har følt oss helt alene. Og sånn skal det ikke være.

Nærmeste familie har lest og godkjent teksten. BT har sett dokumentas­jon for deler av historien, men det er ikke mulig å verifisere alle opplysning­er.

 ?? PRIVATE BILDER. ?? ALDRI GI OPP: Vi har grått i telefoner til alle slags mulige instanser og bedt om hjelp, vi har følt at vi har dunket hodet i veggen, og vi har vært så slitne at vi bare har hatt lyst til å gi opp. Men å gi ham opp var aldri noe alternativ, skriver Julia Friberg.
PRIVATE BILDER. ALDRI GI OPP: Vi har grått i telefoner til alle slags mulige instanser og bedt om hjelp, vi har følt at vi har dunket hodet i veggen, og vi har vært så slitne at vi bare har hatt lyst til å gi opp. Men å gi ham opp var aldri noe alternativ, skriver Julia Friberg.
 ??  ?? FINE STUNDER: I periodene da han var edru, tok han gjerne med barna ut i naturen, skriver innsendere­n.
FINE STUNDER: I periodene da han var edru, tok han gjerne med barna ut i naturen, skriver innsendere­n.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway