Sølvskatten i Mareminehollet
– Min morfar fant en stor lerretspose med flere hundre sølvpenger inne i hulen, sier Håkon Joys (93). Var sølvskatten gjemt der av Gjest Baardsen?
Idet vi ringer på i Fløenbakken, rykkes døren opp. Den tidligere legendariske områdesjefen i Sandviken HV-område, Håkon Joys, har observert oss for lengst. Smilende ber 93-åringen oss inn i varmen.
Så forteller han familiehemmeligheten om sølvskatten i Mareminehollet i Sandviken.
Håkons morfar, Otto Hadler Meyer, var åtte år gammel da han snek seg inn i Mareminehollet i 1871.
– Morfar hadde ikke lov til å gå inn i hulen. Det ble sagt at de som gikk inn der ble tatt av trollet og aldri kom ut igjen. Han snek seg likevel inn, krabbet og gikk så langt inn i hulen han kunne komme. Der inne fant han en stor lerretspose. Den var full av sølvpenger, forteller Håkon Joys.
Lerretsposen tok han med hjem til sin far. Skatten var på rundt 500 sølvpenger. Samtlige var fire skillings mynter preget i 1728.
De eide hele Ladegården
Faren, kaptein Otto Meyer, var eier av den store Ladegården. Otto Meyer giftet seg med Oline Hadler. Oline fødte i 1863 sønnen Otto Hadler Meyer, men hun døde i barsel.
Otto Hadler Meyer var siste odelsgutt til Ladegården, Gården ble kjøpt av Bergen kommune i 1908, og i årene som fulgte ble både Rothaugen skole og boligkomplekset bygget på tomten
Faren bestemte at sølvskatten skulle deles mellom Otto og hans fire mindreårige halvbrødre. Otto sin andel ble på rundt 100 sølvpenger.
I sin tur igjen ble pengene fordelt mellom hans fire egne barn. Slik gikk det til at Håkons mor, Sigrid Caroline Monclair Meyer, arvet 30 av disse myntene.
Myntene ble til sølvknapper
– Hvor ble pengene av?
– Under andre verdenskrig strikket min mor Fanajakker til mine to brødre. Det var umulig å skaffe sølvknapper, så hun fikk en sølvsmed til å lage sølvknapper av myntene. To mynter ble beholdt, og av dem fikk hun laget mansjettknapper til min far, sier Håkon Joys.
93-åringen forteller levende om slekten.
– Vil du hilse på min mor? spør han, mens han spretter opp og tar ned et bilde av moren fra anegalleriet på veggen.
Joys forteller at straks etter krigen sendte de klær til Finnmark, blant annet Fanajakkene.
Det eneste vi nå har igjen av skatten, er denne enslige mansjettknappen. Den andre er mistet eller bortkommet under flytting
Mareminehollet er en myteomspunnet hule. I Ludvig Hol- bergs roman «Niels Klims reise til den underjordiske verden» (1741), drar hovedpersonen på en underjordisk reise gjennom hullet i Rothaugsfjellet.
Niels Klim og Gjest Baardsen
Holberg la heller ingen demper på fantasien til sine bysbarn, når han i boken «Den Berømmelige Norske Handels Stad Bergens Beskrivelse» skriver følgende: «På Rothouven ved den Nordre Side er en Huule, som strækker sig langt ind udi Bierget. Oberst Cicignon (1625 – 1696), Commandant over Bergenhuuses Slot, lod en med en Lygte gaa der ind paa 18 Favner. Da udsluktes Lyset, og Manden, som kom tilbage, fortalte gruelige Ting, som han enten virkeligen havde seet eller udi sin Imagination.»
Det gikk også mange rykter om at mestertyven Gjest Baardsen (1791 – 1849) skulle ha gravd ned en skatt i hulen.
Myter og skrekkhistorier
Helge Rasmussen vokste opp i området. Han sier at det i alle år har det versert mange historier om hva hulen under Rothaugen skjuler. Myter og skrekk- historier hadde blitt gjenfortalt fra generasjon til generasjon.
– Vi som gikk på Rothaugen på 1950-tallet, hadde hørt beretninger om både det ene og det andre, og eventyrlysten ble stimulert. Kunne det ligge noe igjen der inne etter selveste Gjest Baardsen? Vi utrustet ekspedisjoner med både tau og lykter og tok oss innover så langt vi turde den gangen. Gjest Baardsens skatt fant vi aldri den gang, men myten levde videre, forteller Helge Rasmussen.
Hvorfor aldri fortalt?
– Hvorfor har dere ikke fortalt historien før?
– Nei, du vet den gang var det ikke noen lov som påla en å melde inn funn. Det var jo på egen gård, så det ble i familien, sier Håkon Joys.
– Tror du det var Gjest Baardsens skatt morfaren din fant?
– Det vet jeg ikke, men i familien har vi alltid snakket om det som sølvskatten til Gjest Baardsen. Det som taler mot det, er at min morfar fant den i 1871, 22 år etter Gjest Baardsen døde. Så vidt jeg har hørt døde han fattig, så hvorfor hentet han den ikke om det var hans tyvegods?