Korpsfeber på Møhlenpris
Bydelens nye band er så populært at folk står på venteliste for å bli med.
– BLÆÆÆRT, roper en kornett.
– Pfuiuiuit, hvisker en klarinett.
Nyfrelste utøvere fniser begeistret. Det er vekkelse på Møhlenpris. De småsure messinglydene som brer seg fra skolens gamle gymsal er søt musikk i ørene til bydelens kulturfolk. Tre tiår etter at uniformene ble pakket vekk, har Møhlenpris skolekorps vendt tilbake fra de døde.
– Vi hører stadig om korps som sliter med rekrutteringen, slås sammen eller legges ned, sier styreleder Birte Markeseth Aasen.
– Så det blir feil å si at korps er in – men det er in på Møhlenpris!
Foreldrekorps reddet 17. mai
Det begynte 17. mai 2016. Med en skole under renovering og ingen til å spille «Norge i rødt, hvitt og blått», ble feiringen litt stusslig. Da bestemte en gruppe foreldre seg for å prøve gamle ferdigheter og tromme sammen et lite blåseorkester.
Året etter skrålte Møhlenpris skole foreldrekorps gjennom gatene på nasjonaldagen. På hodet hadde de søte små hatter, men resten av de gamle uniformene
var for små. Så hvorfor ikke få med barna, også?
Resultatet ble det første nye skolekorpset i Bergen på lenge. Møhlenpris skolekorps hadde sin første øving i august 2018. I en bydel hvor fotball og buekorps står sterkt, var det også mange barn som hadde lyst til å spille janitsjarmusikk.
– Rekrutteringen har ikke vært noe problem. Vi har faktisk venteliste, sier Aasen.
– Og bare noen få har sluttet.
Vil spille for mange
I dag er det torsdag og fellesøvinger. I en halvsirkel rundt dirigent Pernille Stensrud sitter ni småbarn med notebøker og blanke instrumenter.
– Du, min tone er ikke riktig, klager én.
– Jeg har lyst til å spille rock, erklærer en annen.
Tålmodig loser Stensrud dem gjennom forskjellige øvingssnutter, før seansen avsluttes med at barna selv får velge sanger.
– Jeg vil spille «Politibil», roper en pjokk. Snart lager korpset «bæbu-bæbu»-lyder med en innstendighet musikkpolitiet ville applaudert.
Så er timen ferdig. Små soloer klinger i gangene mens elevene tusler ut. Klarinettist Pelle von Rolf synes korps er moro.
– Det eneste som ikke er gøy er å øve hjemme. Det er kjedelig, sier tredjeklassingen.
– Min lillesøster sluttet med bratsj fordi hun ikke ville øve hjemme. Men jeg skal ikke slutte, sier han bestemt. Pelle har store mål i sikte.
– Jeg vil stå på scenen og spille. Det er derfor jeg går i korpset – for å spille for mange mennesker.
Foreldrene booket til Nattjazz
Mens barna er i startgropen, har foreldrekorpset gjort seg bemerket. Selv om musikantene er rustne og det blir lite øving, har de hatt flere spillejobber.
– Det låter jo helt grusomt, innrømmer Aasen.
– På 17. mai i fjor måtte den ene eufonisten lære sangene mens vi marsjerte i Flaggtoget. Folk kan knapt noter og har gjerne ikke tatt i et instrument på 30 år. Det er veldig gøy, men at det høres særlig bra ut skal vi ikke ha på oss!
Visse kvaliteter må der imidlertid være, for jazzmusiker Øyvind Skarbø har hanket foreldrekorpset inn til sitt bestillingsverk for Nattjazz, «Skarbø Skulekorps». På en låt får Skarbø og hans proffe musikere selskap av den brokete banden fra Møhlenpris.
– De har noe upolert over seg. En litt naiv tilnærming til musikken, som ikke er filtrert gjennom en million musikalske referanser. Det gir veldig mye av en nerve som er nesten umulig å få til på annen måte, sier Skarbø.
En blandet fornøyelse
Nylig samlet Skarbø foreldrekorpset på skolen for å spille inn deres bidrag til platen som følger bestillingsverket. Han er også trommelærer for skolekorpset, med lang erfaring fra sjangeren.
– Hjemme på Stranda spilte jeg i korps i ti år, det var i hvert fall fem år for lenge.
– Uff da.
– I begynnelsen var det bra. Skulle du lære å spille, så var korpset løsningen. Men jeg kunne ikke fordra all marsjeringen. På 17. mai følte jeg et voldsomt press for å levere, sier Skarbø.
– Men i prinsippet synes jeg korps er veldig fint. Man lærer å være med folk og spille sammen – en veldig viktig del av å være musiker. Så nå har datteren min begynt å spille kornett.
Nærum satser på «Korps»
I bestillingsverket til Skarbø blir det nok lite janitsjarmusikk. Han er mest opptatt av å leke med sjangerens visuelle uttrykk, med gammeldagse uniformer og egen fane.
Selv om korpsmusikk ikke er det man leser mest om, står bevegelsen sterkt i norsk kulturliv. Til tross for jevn nedgang på
2000-tallet, har Norges Musikkorps Forbund stadig nærmere
60.000 medlemmer. I Hordaland har medlemstallet gått opp de siste årene.
NRK har hatt suksess med ungdomsserien «Orps», som også ble til kinofilm. Elektronika-gruppen Sassy hyllet korpsbevegelsen da de ble kåret til Årets stjerneskudd på Bylarm i fjor. Og på «Lindmo» nylig sto Kåre Conradi og Frida Ånnevik frem som stolte korpsnerder.
Til og med Knut Nærum, som aldri har blåst en tone, er grepet av korpsånden. Da Teater Innlandet hyret ham til å skrive skuespillet «Korps», som settes opp på DNS i mars, måtte han først forske litt.
– Korpsbevegelsen var større enn jeg trodde, det er Norges største kulturorganisasjon. Men det overrasket meg hvor lite de øver hjemme, sier Nærum.
– Jeg ble dessuten forundret og glad over å høre at det finnes mennesker som synes korpsmiljøet er så trivelig at de bare later som om de spiller.
Mestring og tilhørighet
Nøkkelen til trivsel er et godt samarbeid mellom styre, dirigenter og foreldre, mener Ellen Marie Sundby Bredesen. Hun har skrevet masteroppgave om hva som kjennetegner et vellykket skolekorps.
– For å trives må musikantene kjenne musikalsk mest- ring, sosial tilhørighet og føle at de bidrar. Hvis ikke er det bare en viss tid man ønsker å holde på, sier hun.
Akkurat som i breddeidretten er ikke målet at utøverne skal bli best mulig, men få god ballast til voksenlivet.
– Barna lærer å samarbeide på tvers av kjønn, alder og instrument. Det er viktig å få føle at man er ønsket og at det man bidrar med er bra nok. Det er jo ikke alle ungdommer som får den følelsen gjennom skolen, men de kan få det gjennom korpset, sier Bredesen.
– Hvorfor sånn lyd?
Tilbake til Møhlenpris. Det er tid for de eldre barnas fellesøving. Mye arbeid gjenstår hvis skolekorpset skal spille 17. mai.
– Hvorfor har klarinetten sånn lyd, spør en jente som bare får hvining ut av røret.
Flere av barna er allerede drevne, andre har vanskelig for å konsentrere seg. Stensrud er imidlertid raus med rosen og gir bare irettesettelser hvis noen spiller ubehagelig høyt.
– Husk at det ikke er lov å peke og si at noen gjør feil, sier hun formanende til elevene.
Koster 12.000 kroner uken
Ildsjelene bak korpset ønsker at terskelen for å bli med skal være lav. Det jobbes med å rekruttere flere barn fra de fremmedspråklige familiene i bydelen.
Barna har allerede hatt øvingshelg med overnatting på skolen, med all den viraken det førte med seg. Styreleder Aasen håper de kan dra på korpsstevne til våren.
– Da må vi finne penger. Vi har som prinsipp at alt skal være gratis, sier hun.
Økonomien er krevende, selv om korpset har fått tilskudd både fra kommunen og diverse støtteordninger. Før oppstart ble det kjøpt inn 33 instrumenter – i år håper man å utvide med dyrere instrumenter som tuba og trombone. Selv om skolen stiller med gratis lokaler, koster det cirka 12.000 kroner uken å drive korpset. Styret bruker mye krefter på å selge støttemedlemskap og bærenett, skrive søknader og planlegge loppemarked.
Så er spørsmålet, hvor lenge vil korps være «in» i bydelen? Ifølge en masteroppgave fra 2012 er det sjelden ungdom slutter i korps fordi det ikke regnes som «kult». På Møhlenpris er det i alle fall ikke tvil om hva barna synes.
– Hvorfor skal vi i avisen? Er det fordi vi er så kule? spør Torjus Seterås Løvold. Fjerdeklassingen gliser.
– For hvis vi ikke var kule hadde vi jo ikke hatt et korps!