Dei som vil døy
Skal folk lida på slutten av livet fordi storsamfunnet synest dødshjelp er ubehageleg?
DØDSHJELP er no igjen på debattlista, med kronikkar, radiodebattar og politiske utspel. Det er bra. Meir kunnskap og meir refleksjon rundt temaet kan ikkje skada på noko vis. Litt for ofte stangar diskusjonar rundt aktiv dødshjelp inn i ein mur av oppgittheit; kjensla av at me uansett ikkje kjem vidare.
EG HAR MØTT MANGE døyande som fastlege og lege på kreftavdelinga. I slike situasjo- nar er eg legen som sit på sengekanten; tett på, medfølande og velvillig. Den legen kan tidvis vera for dødshjelp for den enkelte.
«Akkurat i denne saka», kan han tenkja. «Dette er eit openbert tilfelle», «det er meiningslaust å la dette fortsetja», og så vidare. I mange enkelttilfelle er det ikkje vanskeleg å sjå behovet for, logikken i og ønsket om dødshjelp.
SAMFUNNSMEDISINAREN i meg er derimot meir skeptisk. Eg innser at å opna opp for dødshjelp vil kunna spara mange for smerte, både pasientar og pårørande. Eg forstår ønsket om tryggleik og kontroll rundt det mest ukontrollerbare livet har å by på: døden. Men eg trur dessverre ikkje me får det til.
I håpet om å løysa eit problem, og gjera livet betre for ei bestemt gruppe, vil me samtidig skapa eit utal andre problem, og kanskje gjera livet verre for minst like mange.
For problemet er sjølvsagt ikkje dei openberre tilfella. Problemet er alle gråsonene som vil oppstå.
EI GRUPPE er dei som kjem til å stå fram og pressa på og meina at dei òg fortener ein verdig død og fri frå sine lidingar. Kva skal me svara dei når dei spør: «Kven er du til å seie at mi smerte ikkje er uuthaldeleg»?
Ei anna gruppe er dei eldre og sjuke som føler seg som ei byrde for familie og samfunn, og søkjer seg til døden utan å villa det inst inne. Å opna opp for dødshjelp er å opna opp for desse kjenslene hos den enkelte pasient. Det problemet kan me ikkje vri oss unna.
Ei tredje gruppe er dei som openbert har eit vanskeleg og smertefullt liv, men som ingen kan snakka for. Norske sjukeheimar har mange pasientar som er tungt demente i tillegg til å ha smertefulle fysiske plager. Det er ikkje uvanleg at helsepersonell i sitt stille sinn unner desse pasientane ein solid lungebetennelse og rask død, heller enn seigpining.
TANKEN OM FULL sjølvråderett over døden vil uansett vera ein illusjon, all den tid ingen har planar om å dela ut morfin til alle som har blitt alvorleg sjuke. Det vil koma kriterium. Det vil koma søknadsprosessar og klageordningar og nemnder.
Kan me ha aktiv dødshjelp for barn, slik som i Belgia? For psykisk sjuke, slik som i Nederland? Kva med sjukdommar som kan vera fæle å leva med, som Parkinsons og multippel sklerose (MS), men som ikkje nødvendigvis forkortar livet ditt?
Det største problemet er å definera «liding» og «døyande». I mediedebattar er det ofte dei minst vanskelege eksempla som blir brukt: kreftpasienten med sterke smerter og berre nokre få veker att å leva i beste fall. Men det finst andre, vanskelegare eksempel:
«EVA» ER 55 ÅR og har fått konstatert dei fyrste teikna på Alzheimers. Faren hadde også tidleg demens og døydde sakte bort for alle rundt seg, før han låg på sjukeheim i ti år, engsteleg og forvirra utan å vita kven han sjølv var. Når tankane hennar sveipar innom faren fyllest ho opp med nattsvart angst. Ho skal ikkje enda opp som faren.
Når er det greitt at Eva får døy?
«MARTE» ER 29 ÅR. Ho har vore psykisk sjuk sidan tenåra, etter å ha blitt utsett for overgrep frå nær familie. Ho er kronisk deprimert, har vore innlagt fleire gonger med psykosar og har kroppen full av arr etter sjølvskading. Ho kan ikkje hugsa å ha vore glad nokosinne. Kvar dag er berre ein ny sjanse til å føla seg jævlig.
Kvifor skal Marte måtta hoppa utfor ei bru i staden for å sovna stille inn med piller?
«ROBERT» ER 95 ÅR. Kona døydde naturleg for ti år sidan, sonen døydde av hjarteinfarkt i fjor, alle vennene hans har gått bort. Han er mentalt oppegåande, men må bu på sjukeheim etter eit vanskeleg hoftebrot. Nesten alle dei andre pasientane er demente. Pleiarane er hyggelege og flinke, men skiftar heile tida, og mange av dei snakkar ikkje så godt norsk. Dagane glir over i kvarandre.
Skal Robert få sleppa fri?
BEHOVET FOR KONTROLL og tryggleik rundt døden er umetteleg. Ved å innføra dødshjelp, flyttar me diskusjonen frå ei gruppe menneske til ei anna. Men me lurer oss sjølve dersom me trur at dette får problemet til å bli borte.
Verdigheit, tryggleik og fred i møte med døden finn me i god lindrande behandling og nær dialog mellom pasient, pårørande og helsepersonell.
EG ER ALTSÅ, ENN SÅ LENGE, motvillig motstandar av dødshjelp. Det er eit vanskeleg standpunkt. For korleis kan ein rettferdiggjera liding? Korleis kan ein bruka abstrakte, teoretiske argument i møte med konkret, reell smerte?
Når eg først må velja, kokar det ned til følgjande: Me ofrar dei som kanskje burde fått dødshjelp for å verna dei som ikkje bør få det. Eg er usikker på om eg kan stå inne for dette. Men eg er heilt sikker på at eg ikkje kan stå inne for det motsette.
Tanken om full sjølvråderett over døden vil uansett vera ein illusjon.