Nå forstår Andrea hvorfor hun ble utsatt for tvang
Andrea Holst var 19 år da det skjedde første gang. Fastlegen la henne inn på Psykiatrisk klinikk (Sandviken) under tvang. Det var to dager før jul og Andrea Holst var livredd. Hun var redd fordi hun ikke forsto hva som skjedde med henne. Hun forsto ikke hva personalet på psykiatrisk akuttmottak sa. Og hun var livredd for at familien skulle få vite at hun var på Sandviken.
Hun skammet seg sånn.
– Reddet livet mitt
Siden den gang er Andrea Holst blitt tvangsinnlagt ytterligere fem ganger. Det lengste hun har vært innlagt sammenhengende, er tre måneder. Og hun har ligget i belter, blitt isolert og holdt fast.
BT skrev mandag om at Psykiatrisk klinikk har satt i gang et prosjekt for å få ned tvangsbruken. De første årene gikk tallene på tvangstiltak ned, men det siste året har tvangsvedtakene økt igjen. Nesten halvparten av tvangen i fjor ble brukt på seks unge mennesker, flere av dem er overgrepsofre.
I dag jobber Andrea Holst som erfaringskonsulent samme sted i halv stilling, og deltakelse i tvangsprosjektet er en av oppgavene hennes.
Hun har vært symptomfri i fire år, og holder nå på å trappe helt ned på de siste medisinene.
– At jeg ble utsatt for tvang, reddet livet mitt. Det er jeg overbevist om. Men da det sto på, var jeg rasende på psykiatrien. Jeg opplevde det som gedigne maktovergrep, sier hun.
27-åringen sier hun
først skjønte hvor syk hun var da hun leste journalene sine i ettertid. Og mye av det som skjedde da hun var som sykest, er fortsatt svarte hull i hukommelsen.
Traumer og fastholding
– Jeg har vært innom det meste av diagnosespekteret: Posttraumatisk stressyndrom, depresjon og angst. Men selv mente jeg at jeg var helt frisk, og jeg fikk helt sjokk da jeg leste journalen og oppdaget hvor forskjellig jeg og omgivelsene rundt meg oppfattet situasjonen, sier hun.
– Hvilken type tvang opplevde du som tøffest?
– Fastholding. Jeg har en bakgrunn med traumer som gjør at det vekker vonde minner hvis noen holder meg fast. Spesielt hvis det er menn som holder meg. Jeg har skjønt i ettertid at de hele tiden har prøvd å tilpasse tiltakene etter meg, sier hun.
Ved noen anledninger har Holst vært såpass underernært at hun har stått i fare for å bli tvangsmatet.
– Det var verst da jeg ble innlagt siste gang. Heldigvis klarte de ansatte å få meg til å drikke litt, og da bestilte de inn cola på medisinbudsjettet. Etter hvert begynte jeg å spise litt også. Arbeidstiden sin bruker hun på å snakke med pasientene om hvordan hun opplevde å være syk. Og hun vil vise at det går an å bli frisk.
– Jeg vet hvordan det er å sitte alene på et rom og føle at tiden går baklengs. Og jeg synes det er flott å kunne være en støtte for pasientene. At jeg syntes det var traumatisk å være her den gangen, betyr ikke at jeg synes det i dag. Tvert imot, sier Andrea Holst.
Og hun bekymret seg helt unødig for hva familien skulle si den gangen.
– De har støttet meg. Men det tok en stund før de fikk vite om alle innleggelsene mine, sier hun.